Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
VI. KIRKEN OG KVINNESAKEN
1. Det gamle og det nye kvinne-ideal.
Fra midt i 80-årene var emansipasjonen blitt praktisk, støi-
ende, kvinnene hadde rottet sig sammen og var blitt virkelige
oprørere. Derved var kvinnesaken blitt mer utbredt og kjent,
og så meget farligere. Den nøide sig ikke lenger med en be-
skjeden søsterlodd, men vilde ha full likestilling.
Så lenge en og annen kvinne doserte splittergale idéer, var
det ikke så farlig; men nu var det 1 vide kretser blitt mote å
sverme for kvinnefrigjørelsen, slik at enhver som vilde regne
sig for å stå på høide med sin tid, måtte holde på den.
Og den radikale kvinnesak kom jo sammen med 70—80-
arenes revolusjonære tanker, i følge med «samfundsopløsende
og kristendomsnedbrydende tendenser», hand i hand med ven-
strepolitikk og naturalistisk litteratur, mens socialismens spø-
kelse skimtedes i det fjerne.
I 80-årene blev det en uforsonlig kamp mellem tilhengere
og motstandere av emansipasjonen. Begge parter var nu bedre
rustet enn i 70-årene, mer tilbøielig til å gå til ytterligheter.
De konservative blev egget i sin motstand av den radikalisme
I meninger som nu bredte sig.
Sa meget heftigere blev striden, som den fra begge sider,
ikke minst fra konservativ, var sterkt følelsesbetonet. Det var
det gamle romantiske kvinneideal det gjaldt å forsvare.
Det var to i og for sig meget verdifulle prinsipper som stod
overfor hverandre. Det gamle prinsipp var for mann — og enda
mer for kvinne — plikt og autoritet, det nye var frihet, frihet
under ansvar.
Antifeministene la vekt på mannens og kvinnens ulikhet i
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
