Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
192
det for å komme de undertrykte kvinner til hjelp og stifte fag-
foreninger mellem dem, var livs- og samfundsopfatningen dypt
forskjellig. For socialistene var det hovedsaken å vekke oprørets
ånd, å lære arbeiderskene solidaritetens hemmelighet å kjenne.
For Kvinnesaksforeningen blev forsøket på å komme arbeider-
klassens kvinner i møte nærmest et oplysnings- og veldedig-
hetsarbeide. Og hvordan kunde det være anderledes?
Socialdemokratene rådet «fremskridtskvinderne» til å gå inn
i deres kvinneorganisasjoner. De kjempet for å få de borgerlige
kvinner over til sig ved å fremholde at full økonomisk og retts-
lig frihet opnådde de først gjennem det socialistiske samfund.
Men kvinnesakskvinnene var ikke bare av oprinnelse, men
på få undtak nær (Fernanda Nissen, Margrethe Vullum) også
av temperament, borgerlige og måtte være det. Men gjennem-
gående var de forståelsesfulle, ja beundringsverdig frisinnede,
når man sammenligner dem med de fleste av sine samtidige. Man
skal f. eks. legge merke til hvor objektivt, nøkternt og rettferdig
Gina Krog i «Nylænde» refererer all kvinnebevegelse innen
arbeiderklassen.
Kvinnesakens tilhengere var redde for at kvinnefrigjørelsen
for socialdemokratene som for de øvrige partier bare var en bi-
sak, som lett kunde skyves til side for andre formål. Og det
var adskillig som gjorde denne frykt berettiget. Internasjonales
kongress i Paris i 1889 uttalte således at den ikke anerkjente
noe særegent kvinnespørsmål. Meget betegnende het det i de
skandinaviske fagforeningers resolusjon 1 1892 at kvinnespørs-
målet «som en lænke» skulde innordnes «under» arbeiderbeve-
gelsen (se s. 180). Og Carl Jeppesen sa under en replikkveksel
med Aasta Hansteen: «Vi kjæmper for noe langt større enn
kvinnens likestilling med mannen.» («Dagbladet» 1889, nr. 314).
Men for de ortodokse kvinnesakskvinner var den fulle jevn-
byrdighet mellem kjønnene det største mål og det sikreste bote-
middel mot alle samfundsonder. Og nettop den av de borgerlige
kvinnesakskvinner som stod socialistene aller nærmest, den av
dem som var mest åpen for alt det radikale, Aasta Hansteen,
ropte her et kraftig varsko. Det var et overgrep av de mann-
lige socialister når de vilde bestemme om det eksisterte et
kvinnespørsmål eller ei. Klart og fyndig sier hun: «Naar social-
demokratiet erklærer, at det ikke erkjender nogen særegen
kvinnesag, saa maa kvinderne dertil svare, at vi erkjender ikke,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
