Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
G. WIESENER
synes å måtte bero på, om der i det vesentlige er overensstem*
melse mellem de to lands lover:
med hensyn til den kreds av personer loven omfatter (lovens
område) ;
med hensyn til lovens ydelser ;
med hensyn til maten hvorpå utgiftene tilveiebringes (ved
innskudd fra de enkelte personer eller ved tilskudd av offent*
lige midler).
Endelig synes det ikke å være gjensidighetsspørsmaalet uved*
kommende, hvilket forhold der er mellem antallet og kvaliteten av
de undersåtter fra de to land som nyder godt av vedkommende
sociale lov. Dette har især betydning, når utgiftene ved lovens
gjennemførelse tilveiebringes ved tilskudd av offentlige midler.
I. Fattigvesenet.
Norge. Fattigloven av 19. mai 1900 pålegger fattigvesenet plikt
til å gi nødtørftig understøttelse til alle som savner midler til livs*
ophold. Utgiftene utredes av opholdskommunen, men denne kan
i almindelighet kreve 2h refusjon av hjemstavnskommunen.
Fattigvesenets understøttelsesplikt omfatter alle trengende, hvad
enten de er innlendinger eller utlendinger (d. v. s. personer uten
norsk statsborgerrett eller innfødsrett). For understøttelse ydet
utlendinger har fattigkommunen krav paa godtgjørejse av statskassen,
når visse regler iakttas. Statskassen har efter almindelige interna*
sjonale regler intet krav på refusjon for sitt utlegg fra den under*
støttedes hjemland. Dog er det norske fattigvesen ikke forpliktet til
vedvarende å understøtte en utlending, men kan kreve, at han efter
forutgående diplomatisk korrespondanse sendes til sitt hjemland.
før den nedenfor omtalte konvensjon av 1914 var der like
overfor Danmark ingen avendring i disse regler. Derimot hadde
vi med Sverige, hvorfra det uten sammenligning største antall frem*
mede skriver sig, en særordning i anordningen av 15. februar 1855.
Denne bestemte for det første gjensidig refusjon mellem rikene for
understøttelse ydet det annet rikes undersåtter. Pet blev ordnet
på den mate, at det stedlige fattigvesen som hadde understøttet
vedkommende, fikk hele sitt utlegg godtgjort av statskassen/ som
derpå gjennem årlige opgjør søkte hel refusjon av det annet lands
statskasse. En ånnen avendring som anordningen gjorde i de al*
mindelige internasjonale regler på dette område, bestod i, at deri
tillot hjemsendelse («hjemforpasning») alene efter yndersøkelse i
det understøttende land og uten förut erhvervet erkjennelse fra
108
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
