Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
aflagde et kort Besøg i Storfjorden. Det var en ejendommelig
smuk Aften. Foran os laa. som Billedet viser. Sydkap
med sine Sne- og Isbræer, af hvilke en næsten naaede
Havet. Fjeldtoppene vare paa Vestsiden indhyllede i Skyer,
fremkaldte af den herskende Vestenvind. Paa Østsiden
derimod, imod Storfjorden, var Himmelen klarere, og ude
i Horizonten mod Øst var der aldeles klart Solskin. Men
Himmelen var ikke blaa. den havde et forunderligt sterkt
gult Skjær, som først i Sydost gik over til det vante blaa.
I Nord for det egentlige Sydkap saaes "Keilhaus Fjeld",
og mellem dette og Sydkap fremtraadte Billedets
interessanteste Gjenstand, en Isbræ, der fra clet Indre af Landet
med sagte Skraaning steg ned til og langt ud i Havet,
hvor den endte med en tverbrat Væg. kanske sine 30 Meter
boj, og hvis liorizontale Udstrækning kunde maales med
Kvartmile. Ved Synet af denne Ismasse, paa hvis
Overflade Solens Straaler fremkaldte et blændende hvidt Lys.
medens den bratte Endevæg laa som. en lang. mørk Rand
eller Skygge langs Havbrynet, med den sterkeste
Modsætning til hin, kunde jeg forstaa, hvorfor vore Fangstfarere
kalde Isbræerne for Is-Fjelde. Et saadant Fjeld gjør. som
det her træder frem. den samme Berettigelse gjældende paa
at deltage i Rækken af de Masser, der bygge den faste
Jord, som den massiveste Granit. Vort Billedes Forgrund
danner det spejlblanke, kun nu og da af en svag Bris
krusede, men dog altid gyngende Havspejl, med sit
gjennemsigtige, grønne Vancl. i hvilket Isflag og Isblokke af de
mangfoldigste og forunderligste Former ligge omstrøede.
Her sees et fladt Stykke, ovenpaa dels blændende hvidt af
Sne, dels tilsmudset af jordagtige Stoffe, med blaa Sprækker
og smukt blaagrønt under Vandet — det er Vandets egen
Farve. Hist et Stykke som en Svane med sin lange Hals,
en hyppig Fremtoning hos Polarisen.
low-lying islands. We passed to the south of these islets,
and steamed a short distance up the Stor Fjord. It was
a lovely night. Before us, as shown in the prospect, lay
Cape South, with its snow-fields and glaciers, one of which
reached almost to the water’s edge The summits on the
west coast were wrapped in clouds driving before the
westerly wind. On the east shore, in the direction of the
Stor Fjord, the atmosphere was considerably clearer, and
on the eastern horizon the sun shone brightly. The sky,
however, was not azure: it had a strange yellowish tint,
that extended to the south-east before merging into the
wonted cerulean hue. North of the promontory forming
Cape South, was seen "Mount Keilhau:" and between this
summit and the headland lay, boldly defined, the most
interesting object in the view, a stupendous glacier, which,
with a gentle declivity, extended from the inland tracts to
the shore and far out into the sea. where it terminated in
a perpendicular wall, at a rough estimation not less than
100 feet high, and horizontally stretching for miles.
Regarding this prodigious mass of ice, from the surface of
which the rays of the sun were reflected in dazzling
brightness, whereas its terminal wall extended, in striking
contrast, as a dark line or shadowy limit along the surface of
the ocean, the name of "Is-Fjelde" (lee Mountains), given
by our seamen to these Spitzbergen glaciers, was seen to
be singularly appropriate. One of these glacial, bergs is
equally entitled to rank as a component part of the masses
that constitute the land as granite itself. In the foreground
of the picture, curled here and there by a gentle wind,
the ocean expands its ever restless bosom, on which floes
and fragments of ice of every conceivable form lie scattered
around. Here, we have a huge flat block — its surface covered
partly with snow of a dazzling whiteness and partly with
some dark earthy substance — exhibiting blue fissures, and
having under the water a beautiful bluish-green tint, the
colour of the surrounding ocean. There, is seen å
fragment resembling a swan. with its long extended neck, a
form frequently assumed by the Polar drift-ice.
Den lode o g lGde August 1878 laa Expeditionen til
Ankers ved Norsk Øerne paa Nordkysten af Vestspidsbergen.
Der indtoges en Del fallast, til hvilken Stene af passende
Størrelse kunde hentes i Fjæren lige ved Sundet mellem
Norskøerne. I clette var der en sterk Ticlevandstrøm. der
førte Ismasser østenfra ind i Sundet og siden med .skiftende
Strøm tilbage. Vort Billede Fig. 9 viser Udsigten fra
Ankerpladsen mod Nord. Til Højre Ydre Norskø. fra
hvis Top man i klart Vejr kan se østover helt til
Verlegen-huk. I Billedets Midte se vi Toppen af Øen "Cloven
Cliff." der i vest-østlig Retning har en Klov eller Kløft.
Vi se paa Billedet, hvorledes Lyset falder ind gjennem
denne. Til Venstre er Øen Vogelsang. Udenfor Øerne
Den norske Nordliavsexpedition. H. Mohn: Geografi.
The 15th and 16th of August. 1878, the Expedition
passed at anchor at the Norway Islands, on the north coast
of West Spitzbergen. Here we took in ballast, stones of
suitable size forming the beach of the sound that extends
between the islands. In this sound there was a strong
tidal current, that brought with it. when setting from the
east, considerable quantities of drift-ice, but which, on
the turn of the tide, carried it back again. The view
in Fig. 9 is from the anchorage, looking north. To
the right we have Outer Norway Island, from the summit
of which, in clear weather, you can see in an easterly
direction as far as Verlegen Hook. The middle part of the
picture shows the summit of the island. "Cloven Cliff," a
5
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>