Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - På bispevisitas over Finnmarksvidda av Eivind Berggrav
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
PÅ BISPEVISITAS OVER FINNMARKSVIDDA
stadig regjere med den, den
skjærer ut i rett vinkel fra
«veien» og er tverr og stri.
Så må hun ut og jage, og så
tverrkaster den sig slik at jeg
sitter med hjertet op i halsen
ved tanken på gutten — om
pulken skulde kappseise og
gå rundt-rundt. Men som et
lyn er hun i pulken, på tvers
eller på langs, den hvite
pes-ken hennes er som en måke
å se i svai og i kast, alltid
herre over situasjonen. Men
noen ganger gikk det gält —
pulken med gutten trillet
rundt-rundt, jeg mistet
nes-ten pusten av ångst. Inga
bare hev sig i pulken og
suste videre.
Så hadde hun vel moro
av mig tredje gang selen min
røk. Da slapp jeg ikke tommen, enda renen fór som en utskutt harpun
(armen min minner mig ennu om rykket), og så rev den sterke farten mig
ut av sleden (som veltet), og jeg føk bortover i liggende tilstand. Da jeg
kom mig op og fikk stoppet trollet, stod Inga der. Jeg tenkte at nu mistet
hun vel tålmodet over mig, men da jeg så på henne, var hun en eneste
jubel, hun lo og skrek av fryd: «Bisma, Bisma!» (Biskop, Biskop!).
Det var i det hele mye moro; men innimellem var det fælt. Verst var
det da jeg skjønte at ingen visste hvor vi var, og hvor vi skulde finne vei.
Fjellet her skal være det verste i Finnmark, for der finnes ikke
kjennings-merker, alt er ens, «gleich-geschaltet». Men de har slik teft disse
fjell-finnene. Ingen av dem hadde vært her før, de var like ukjente som jeg.
146
Barn i Kautokeino
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
