Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Ho Konstance av Cora Sandel. Tegninger av Axel Revold
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HO KONSTANCE A V CORA SANDEL
Fru Gabrielsen rister på hodet, som ristet hun fluer av sig. Gamle
mennesket, nærmere de førr, går her og kjenner sig som hadde hun fått
noe farlig å drikke. Blir åndsfraværende og borte av det. Får tungt for
å være som hun skal mot lian Andreas og ongan, tungt for ikke å være
trollete og lei rent ut sagt. Hvor tungt, vet bare Gud.
Dette urolige blodet, måtte ikke ho Konstance ha fått det i arv. Måtte
hun ikke det. Yondt er det, godt er det også. En oplever noe, enda en
intet oplever. Hvad har hun ikke vevd sammen av hjernespinn i alle årene
hun har gått her og ikke kommet av flekken og fått fem barn med ban
Andreas. Men ho Konstance skal eie lykken med rette, skal ut i verden
og rå over livet sitt selv, ikke bli nødsaget til å gifte sig med noen her.
Der er lian Andreas på kjøkkentrappen igjen: «Du sitt og forkjøl dig,
barhodet e du og. Kom nå inn med dig, jeg har Berlin, han Goebbels tåler.»
«La han tale,» mumler fru Gabrielsen. Høit roper hun: «Jeg har godt
under.» Og blir sittende.
Der nede kommer han Peder. Han slenger en cigarett i det samme han
er ved porten, står og trør han ned med foten, aner ikke at morén sitter
her. Så må han vel ha kjent noe. Han ser op, får øie på henne. Og låter
som han ikke har sett henne.
«Grøten står i stekovnen. At ikke du kan passe mål.»
«Æsch!» roper Peder, han skubber porten op med skulderen.
En uvilje mot dette hennes og Gabrielsens barn kommer op i morén.
Han Peder er nesten for lik han Andreas. En tanke kalvbent, en tanke
skråskuldret. Men blir han bare halvparten så snild og bra som far sin,
får hun være storglad. Redd var hun og — dengangen skarlagensfeberen
gikk, og han Peder hadde den så voldsomt.
Angre ?
Ja, at hun stelte sig slik, hun blev sittende her all sin dag. Men ellers
— hun behøver bare se på ho Konstance for å kjenne noe belt annet enn
anger. Skjønt var det å synde. Hun mumler det for sig selv som i trass.
Og sin plikt mot han Andreas og ongan har hun gjort. Eget hus sitter de
med, egen forretning. Det året, han Andreas begynte for sig selv, hadde
hun gått uten pike i ni. To barn yngre enn han Peder, det tredje på vei.
185
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
