Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Islandsk bygdeliv av Guðmundur Gislason Hagalin. Oversatt fra islandsk av Anne Holtsmark
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Islandsk bygdeliv
hånd over øinene, og så kommer velsignelsen. Efterpå går hver og én til
husmoren og tar henne i hånden.
— Takk for lesningen.
— Ikke å takke for.
Med ett er det likesom en torden drønner over huset. Det knaker i hver
planke, og badstova skjelver. Nordenvinden gjør voldsomt stormløp! Men
Gud skje lov! Alt levende er i hus. En trenger ikke engang ut for å melke
kuene. Det er dør rett i fjøset innenfra på gården. Men beitefjøsgjeteren sier:
— Å, ja ja. Skulde han ha tenkt å stanse mig i morgen tidlig? Det vilde
være første gang i vinter som jeg gav mig for ham.
Det er ikke fritt for at det er litt skryt i stemmen, og den ene av jentene
ser på denne kraftkaren med en blanding av stolthet og frykt. Han er
kjæresten hennes.
Sol over land
Blå himmel. Sol over land. En vårklar verden fra hei til hav. Det er
et brus av vann over hele dalen, tungt og jevnt fra den store jøkelelva, stridt
og voldsomt fra tverråene, truende som torden fra fossene som faller i hvit
soltindrende streng frem fra blekksvarte bergskrenter, fullt av kåthet og
galskap fra klare, sprettende bekker, og lavmælt lokkende fra klarøide
kjelder i myk strøm.
Tunene (innmarken) kring gårdene er grønne, vidunderlig vakkert
grønne, med gylne striper av soleie og fivel utover det hele. Myrer og floer
skifter i bleikgult, rødt og grønt, men i liene og utengbakkene blir
farve-prakten størst. Grå vidjer og lysgrønn lyng, gråsvart lyng og rød vidje,
rødbrunt bjerkekratt med grønne kuldskjære blad, grågule flekker av gammelt
gress og hvite og gide stykker med fjellsoleie, flak med tindrende blårød
storkenebb, og gråhvite, sørgelige flekker herjet av isbrand — alt dette skiftes.
Og luften er mettet med tung ånge, som bølger gjennem været i vårens sol
og vind. Når en kommer inn på heiene, ser en hvite flekker her og der. Sne.
Og over de vide, bleike mvrflatene gnistrer det i blå vann, der aurén spretter
når det kvelder. Langt inn i landet er det fjerne blå tinder — og jøklenes
hvite hetter og høer strekker sig op mot den klare vårhimmelen . . .
I vinter var det ikke noe vingeslag i luften, ingen kvitring av glade sangere.
Snespurven satt stille og sørget på tuene som stakk op av isen, ravnen skrek
138
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
