Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
så uskyldig. Jordbunnen for en slik propaganda er nemlig, særlig blant de
intellektuelle, overordentlig god. Når Øverland sier at:
«— voksne mennesker etterhånden oppgir å holde fast på den kristelige
dogmatikk og nøyer seg med å røre sammen en slags melkesuppe av en
privatreligion, hvor Gud er redusert til et abstrakt og svevende filosofisk «prinsipp»,
en flytende gelé, som fyller hele universet (Gud er alt!)»,
så er heri atskillig sannhet.
Og det er nettopp det farlige at det i all den samfunnsfiendtlige agitasjon
alltid er noe sannhet. Dette stenk av sannhet gjør at leseren blir mindre
kritisk overfor det øvrige. Han merker ikke forvrengningene, og går villig med
på å godta den marxistiske konklusjon.
Agitasjonen setter inn på alle punkter hvor de nåværende forhold kan
danne grunnlag for kritikk. Og her er det rike muligheter i samfunnet i dag.
Kirken er svak.
I Norge har kirken mistet en stor del av sin oppdragende innflytelse.
Prestenes autoritet er vaklende. Kirken fører til dels en hensyknende tilværelse
og tar ikke klart stilling til samfunnsforholdene. Kirken går ikke klart og
tydelig inn for nasjonen. Staten kan ikke regne med kirkens støtte i hevdelsen
av sin autoritet. Det forekommer at dens tjenere gjør seg mer eller mindre
direkte til talsmann for den samfunnsfiendtlige propaganda. Der er til og med
prester som står som medlemmer av Arbeiderpartiet eller de støtter den
internasjonale pasifisme, bevegelser med samfunnsoppløsende mål.
De gudløse er «modige».
På den annen side ser store deler av folket på de kristne som
mindreverdige raringer, mens de gudløse fremstilles som modige og selvstendige
mennesker.
«Arnulf Øverland har moralsk mot, ubetinget moralsk mot, og det er en
uhyre sjelden egenskap .... Moralsk mot er nemlig nøyaktig det samme som
åndelig redelighet — den redelighet som ikke nøyer seg med å la være å lyve,
men også føler det som et tvingende behov og ser det som en uawiselig plikt
å si sannheten — nettopp når den er mest «sårende» og «opprørende», og det
derfor er størst risiko forbundet med å si den»,
skriver Helge Krog i Venstres organ «Dagbladet» om Øverlands
gudsbespottelser. Om Hjalmar Søderbergs «Jesus Barabbas» (Fram Forlag, Oslo), en bok
hvori forfatteren «vitenskapelig» beviser at Kristus og Barabbas var én og
samme person, skrives det:
«Boken er et av de mest saklige og samtidig mest fornøyelige og infamt
velskrevne angrep på kristendommen og teologien som noensinne er trykt.»
(E. S. i «Mot Dag»).
3
33
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
