Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HVEM STYRER I NORGE?
Utdrag av foredrag våren 1934.
«Arbeidsplassen skal under vanlige forbold stå åpen for medlemmer av
Landsorganisasjonen, uansett hvilket forbund eller hvilken forening de
tilhører. Likeledes for uorganiserte, som ikke har opptrådt usolidarisk, og som er
villig til å stille seg i rekkene sammen med sine organiserte kamerater,»
heter det i «Arbeiderbladet» om den innstilling som om kort tid skal forelegges
fagkongressen.
I innstillingen, som er tiltrådt av Landsorganisasjonens sekretariat, heter
det:
«Man må ikke nekte å arbeide sammen med uorganiserte arbeidere når
disse ønsker å organisere seg, med mindre vedkommende har opptrådt
usolidarisk eller i strid med Landsorganisasjonens eller forbundets beslutninger —
Vedkommende arbeidere må ordne sitt medlemsskap til foreningen, så snart
arbeidet overtas.»
Man kunne fristes til å spørre: Hvem er det som styrer i Norge? Er del
staten, representert ved den norske regjering eller er det Den faglige
Landsorganisasjon ?
Jeg tror heller ikke den alminnelige mann, aller minst arbeideren, er helt
klar over rekkevidden av de uttalelser som ovenfor er referert.
Fagforeningene, som opprinnelig var en sammenslutning av arbeiderne
i samme fag, for å vareta deres felles interesser, og som også utvilsomt har
medvirket til å bedre arbeidernes kår, er litt etter litt gått over til å bli noe ganske
annet. Landsorganisasjonen er blitt et arbeidsmonopol, som kan utestenge
«usolidariske» arbeidere fra arbeidsplassen.
Mens fagforeningene opprinnelig var et middel for arbeiderne, er nå
forholdet snudd om, — arbeiderne er blitt- midlet for fagforeningen, til å tvinge
arbeiderne til å danse etter organisasjonens pipe.
Var det ikke på tide at det gikk opp for den alminnelige mann hvor dette
bærer hen?
Var det ikke på tide at vårt styre tok seg av den oppgave som skulle være
den viktigste, nemlig å sikre arbeidsfriheten i landet, sikre våre landsmenns
simple rett til ved arbeid å brødfø seg og sine?
Umerkelig har staten latt denne rett gli over til en annen,
Landsorganisasjonen, som bare er et redskap for den internasjonale revolusjon.
Og ikke det alene, Landsorganisasjonen har også delvis overtatt den
dømmende myndighet, og sørger også for eksekveringen av «dommen», idet de med
passende midler sørger for at de «usolidariske» ikke får arbeid.
Et system som har latt det komme så langt i et ordnet rettssamfunn, det
har i virkeligheten dømt seg selv. Det har vist sin evneløshet til å danne
grunnlaget for et folks styre.
73
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
