Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Marx at han løser hele tilværelsens gåte. Og han løser dette
motsetningsforhold på den enkle måte at han frakjenner idéene realeksistens.
Det virkelige og egentlige menneske er for Marx «der vergesellschaftete
Mensch» som vi kan oversette med fellesskapsmennesket. Marxistene
oppfatter ikke dette slik at dette menneske står i noe slags særlig nesteforhold til
de andre mennesker, altså at dette menneske tenker og handler sosialt. Tvert
imot, etter Marx’ oppfatning er nestekjærligheten, slik som den gjør seg
gjeldende hos de kristne meget farlig, fordi mennesket i forholdet til sin neste
får et personlig verd, og «den sosiale kamp stagnerer i veldedighetens sump».
I virkeligheten er det meget vanskelig å forstå hva Marx selv mener med dette
totalt sosiale individ. Vi vet bare at et slikt menneske må være befridd
fullstendig for enhver asosial individuell innstilling.
Som jeg allerede har nevnt, finner Marx sammenhengen mellom
menneskene ved å redusere forholdet mellom menneskene til et økonomisk
produksjonsforhold. Men at dette totalt sosiale individ som Marx snakker om, bare
er en utopi ser vi best derav, at de forhatte idéer vender tilbake som idealisme.
Marxistene kjemper aktivt for den forjettede kommunistiske ståt. Det blir et
fremtidshåp som man ser fram til, og det er klart at det må være slik. Det er
også det beste bevis på at marxismen tar feil i sin grunnleggende idé: å
redusere mennesket til en produserende del av fellesskapet. De idéer eom
marxismen har berøvd mennesket kommer tilbake. Den forhatte religion vender
tilbake også. Således uttaler marxisten Edvard Bull i sin bok om Kommunisme
og Religion:
«Den bevisst arbeidende kommunist vil kunne finne hjelpen i sin sosiale
oppfatning, sin sosiale tro; for ham vil det kunne være nok at det nye,
sosialistiske samfunn skal komme og bringe lykke til den klasse han tilhører, selv
om han ikke når å oppleve det selv.»
Som man ser er dette tro, religion. Den kommunistiske fremtidsstat er
det som er blitt marxistenes himmel, og vi ser da også hvorledes de russiske
kommunister går over til Lenin-dyrkelse og foranstalter store fester med
opptog som arter seg som religiøse lovsanger til den kommende kommunistiske
fremtidsstat. Fra «Arbeider-Ungdommen», nr. 1 — 1935 kan jeg sitere hva en
norsk «delegat» skriver:
«Sovjet-Unionens største festdag er sikkert feiringen av 7. november, den
dag da bolsjevikene tok den fulle makt i 1917. Det finnes vel neppe noe land
som kan fremvise slike demonstrasjonstog eller festtog, som er et mer passende
navn, som dem man får overvære i Moskva 7. november.–-
Tribunene var reist på samme side som Lenins mausoleum. Oppe på
mausoleet så vi Stalin, Kalinin, Vorosjilof, Dimitrov og andre av lederne.–
Så kom arbeidernes festtog. I tolv parallelle tog marsjerte de inn på
plassen, med kjempebilleder av Stalin, Lenin og andre av landets fremste menn
96
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
