Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Vårt fattigvesen må i støpeskjeen.
Men når vi en gang er kommet så langt at det kan skaffes arbeid til de
arbeidsløse, da må selvfølgelig også vårt fattigvesen i støpeskjeen, og det ville
da være naturlig, som jeg nevnte, å omlegge hele forsorgsordningen som et ledd
i en samlet, planmessig sosialreform.
Det ville da være naturlig å innskrenke fattigvesenet til å omfatte kun de
virkelig fattige i samfunnet og samtidig innføre barnetrygd, og folketrygd for
gamle og arbeidsuføre. Den folketrygd for gamle som vi har her i byen, dels
i form av alderspensjon, måtte kunne bygges som en slags pensjonsordning med
innskudd av bedriftene og arbeiderne og funksjonærene selv. Dette er en meget
viktig sak, som det imidlertid ville føre for langt å komme inn på i detaljer.
Men i det hele mener jeg at det må legges større ansvar på bedriftene
overfor funksjonærer og arbeidere.
Mer ansvar på bedriftene.
Det er ikke overensstemmende med samfunnets interesser at bedriftene
— som tilfellet er nå — kan ansette og avskjedige arbeiderne etter
forgodtbefinnende, og overlate til hjemstavnskommunen å underholde folkene i den tid
bedriftene ikke har bruk for dem. Ikke minst her i Stavanger får vi merke de
uheldige følger av dette — fordi byens industri er så sterkt sesongbetont.
Hjemstavnsløse i sitt eget land.
Og så har vi alle de mennesker her i landet som overhodet ingen
hjemstavnsrett har fordi de er uten hjemstavnskommune. Disse blir av alle
kommuner behandlet i likhet med andre som er uten hjemstavnsrett og de har
derfor overmåte vanskelig for å få arbeid.
Kommunene foretrekker å ha disse folk gående på forsorgen. Staten
refunderer nemlig forsorgsutgiftene for disse. Slike folk er altså avskåret fra å
få arbeid i det hele, da de ingen hjemstavnskommune har. På den annen side
har de den fordel framfor de andre at de aldri kan hjemsendes. De kan reise
fritt omkring, og heve bidrag hvor de kommer — på statens bekostning.
Utglidningen må stanses.
Slik ligger forholdene an i dag. Hele ordningen er nærmest tragi-komisk.
Alle tenkende og fornuftige mennesker vil måtte innrømme at det snart er på
tide å få endret denne tingenes tilstand.
Som det går nå, kan det jo ikke gå i lengden. Den utglidningen som er
begynt, må stanses jo før jo heller. «Vestlandets Avis», 16. februar 1935.
165
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
