Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
hver på sitt område; det er ikke klassehensyn, men dyktigheten alene det
kommer an på.»
Som man ser er det altså det stikk motsatte av hva vi i dag er vitne til.
Det er ikke den form for folkestyre som gir dem som utmerker seg hver på sitt
område ansvar og rett til å styre og lede, som i dag praktiseres. Tvert imot er
det partipolitikere og usakkyndige som styrer og steller, og noen egentlig
ansvarlig har man oftest svært vanskelig for å finne. Ansvarligheten pulveriseres
og dekker seg bak et tilfeldig flertall.
Av Perikles’ ord fremgår det, at det i Aten ikke var klassehensyn, men
dyktigheten det kom an på. I vår liberalistisk—marxistiske ståt er det som
bekjent bare parti- og klassehensyn det kommer an på. Et annet sted heter det
i Perikles’ tale:
«Men våre borgere er like fullt opptatt av statens affærer som av sin
personlige virksomhet, og ingen lar seg hindre av sin private bedrift fra å sette
seg fullstendig inn i de politiske spørsmål. Vi er den eneste nasjon som anser
den politisk uinteresserte for å være — ikke rolig og stillfarende, men en ganske
verdiløs person.»
I Norge i dag er det som bekjent akkurat motsatt. Det som preger de
«borgerlige» er ikke interesse for politiske spørsmål, men tvert imot en helt
utrolig likegyldighet og likegladhet og de fleste «borgerlige» vil i dag måtte
medregnes blant Perikles’ «ganske verdiløse personer». Og etter å ha beskrevet
staten uttaler Perikles:
«Slik er denne stat som disse tapre menn har kjempet og gått i døden for,
for at den ikke skulle gå til grunne, og det er bare naturlig at alle vi eom
lever igjen er like villige til å lide for dens skyld.»
Og idet Perikles henvender seg til de døde krigere sier han:
«Ingen av disse som hviler her har vist seg umandig av lyst til å vedbli
å nyte sin rikdom, og ingen har oppsatt å møte faren i den fattige manns håp
om å smake livets goder en gang før han døde.»
Tenk om en brøkdel av dette som her sies kunne uttales om våre dagers
«borgerlige», disse liberalistiske fornuftsmennesker for hvem intet annet er en
realitet enn økonomiske problemer og egoistisk selvtilfredsstillelse. Disse, for
hvem det norske folk som enhet holder på bare å bli et tåket begrep som
deres liberalistiske og internasjonale hjerner ikke lenger kan fatte.
Men også i vårt folk våkner forståelsen for den nasjonale samhørighet.
Den internasjonale liberalisme og marxisme har ennå ikke maktet helt å ta
knekken på folkets sjel. Vi setter vårt håp til at det også til oss en gang må
kunne sies som Perikles sa til atenerne:
«De må følge vår mektige ståt med øynene i det daglige liv og bli
forelsket i den som en elsker en kvinne, og når de forstår hvor herlig den er,
186
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
