Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Den første betingelse for folkets gjenreisning, for å kunne skape arbeid for alle,
er partipolitikkens og klassekampens avskaffelse. Folkets gjenreisning kan bare
skje gjennom et solidarisk samarbeid mellom alle stender. Når vi er kommet
så langt at hele folket kan settes i arbeid i et solidarisk norsk folkesamfunn, da
er ikke Venstre mer, så vi kan berolige Stavanger Aftenblad med at det ikke
behøver å bekymre seg om disse spørsmål. Hele folket i arbeid er noe som vi
ikke vil komme til å oppleve i Venstres tid. <Vegtlandet8 ^ 21 oktober 1935
PROPOSISJONEN OM FISKERIGRENSEN
Den uforutseende og unasjonale politikk som de norske partipolitikere
har ført når det gjelder våre fiskerier er nå endelig blitt stadfestet av en
fiskerigrense 4 nautiske mil til havs. Vår regjering av internasjonale marxister
trekker her den endelige konklusjon av den politikk som har vært ført i våre
fiskerispørsmål, uverdig for et folk som vil hevde sine livsviktige nasjonale
interesser.
De spesielle forhold i vårt land gjør at vi er avhengige av fiskeriene på
våre gamle hevdvunne fiskebanker selv om disse ligger utenfor den såkalte
4-milsgrense. Den komité som har arbeidet med spørsmålet nevner da også
at flere viktige fiskebanker ligger utenfor 4-milsgrensen, men likevel på
havområder som i uminnelige tider med oppdagelsens og utnyttelsens rett har
vært oppfattet som utelukkende norske. Befolkningen i Nord-Norge har derfor
i ingen henseender følt seg tilfreds med en 4-mils fiskerisone, uansett hvorledes
grunnlinjen for den skulle trekkes opp. Det gjelder her spesielt
Malangs-grunnen og Svensgrunnen.
Fiskernes stadige krav til statsmyndighetene om å sikre disse og andre av
de gamle norske fiskerigrunner for de norske fiskere er aldri blitt hørt. De
nødlidende fiskere har fortsatt i trange kår, og sett på hvorledes utenlandske
fiskere har fått lov til å tråkke opp i stuedøren deres og røve deres fisk. Men
partipolitikerne har vart altfor opptatt med sine særinteresser, med sine
«store og viktige» konferanser i Genf og do. middager til å kunne avse tid
til å tenke på en nasjonal linje i norsk politikk. Istedenfor har man avspist
de nødlidende norske fiskere med fattighjelp og kriselån.
Nygaardsvold og Koht følger her trofast i sin læremester Mowinekels
fotspor. Regjeringen tør ikke reise kravet om enerett til våre gamle fiskebanker.
Istedenfor skal fiskeribefolkningens livsbehov ofres.
Det begrunnes med at man er redd for internasjonale friksjoner. Det er
det som har vært «linjen» i norsk utenrikspolitikk under det borgerlige, og nå
også under det marxistiske styre, at man skal bukke og skrape og engste seg,
og la utlendingene få forsyne seg.
198
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
