Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
sørlige Norge, og de dansk—norske konger forsto først for sent betydningen
av det finnmarkske spørsmål. Etter at den store betydning av disse spørsmål
ved Ishavet var gått opp for de dansk—norske konger, søkte Fredrik 2. og
særlig Kristian 4. med stor kraft å hevde Norges gamle rett til hele Kolahalvøya.
Han foretok også en reise nordover, forbi Fiskerhalvøya og øya Kildin ved
Nor dm annsky sten.
Tsaren på sin side, hevdet at grensen mellom Norge og Russland gikk
mellom Vardø og Neiden.
På grunn av disse vidtgående uoverensstemmelser ble grensen mellom
Norge og Russland ikke trukket opp, og var således et stadig stridsspørsmål,
helt til den ble fastlagt i 1826, idet det norsk—russiske fellesdistrikt, som på
grunn av den russiske kolonisasjon stadig var blitt mindre, ble delt mellom de
to riker.
I den lange unionstid var vi vitne til hvorledes Norge etter hvert ble
presset lenger og lenger tilbake fra Nordmannskysten.
Av stor betydning for Russland var her anleggelsen av et kloster i Peisen
av den hellige Trifon (en tidligere røverhøvding), som i 1556 i gave fra
tsaren, Ivan den skrekkelige, fikk de norske distrikter Mutgafjord, Litsafjord,
Orafjord, Pasvik og Neiden. Munkene i klostret bygde også i Pasvik i 1565 et
kapell til ære for de russiske helgener Boris og Gleb.
Det var utvilsomt den religiøse karakter av det russiske fremstøt, som
ved siden av den manglende forståelse hos det norske folk, var årsaken til at
den danske konge først for sent reagerte overfor disse overgrep, hvor tsaren
ganske rolig forærte bort norsk land.
Mens således det østlige Lappland (Kola), litt etter litt gikk tapt for
Norge, så er vi vitne til en lignende utvikling i det vestlige Lappland (ved det
nåværende Finnmarks sørgrense).
Jeg har allerede fortalt hvorledes samene (finnene) var gjenstand for
beskatning fra norsk og russisk side, idet karelernes skatterettigheter var gått over
til russerne. Men dessuten ble en del av samene beskattet også av de svenske
såkalte «birkarler». Disse birkarler, som muligens er identisk med kvenene,
beskattet og drev handel med samene i det indre Finnmark, men når disse
samer flyttet ut til den norske kyst, flyttet birkarlene etter og forlangte skatt
også der. Disse overgrep fra de svenske birkarler på norsk område, skjedde i
ly av unionen med Sverige og ble først forbudt da Sverige trådte ut av unionen
i 1497. Men på grunnlag av disse birkariers påståtte skatterettigheter forsøkte
Sverige, under Gustav Vasa og særlig under hertug Karl (Karl 9.) å tiltvinge
seg adgang til ishavskysten.
Karl den 9. gikk fram med utrolig frekkhet. Han innsatte svenske
lakse-fogeder i Tana, Alta og Målselv. Videre bestemte han at det skulle oppføres en
svensk kirke i Titisfjorden (Tysfjord) hvor det allerede lå en norsk kirke. I
217
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
