Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
trakter, og fra den ene ende til den annen ligger høye fjell, som kalles Kjølene
(Kilir).»
Av denne beskrivelse fremgår det at det gamle norske Finnmark omfattet
hele Kolahalvøya og de nåværende svenske og finske lappmarker.
Mens de første norske ferder mer hadde karakter av plyndringstog, så
gikk de litt etter litt over til å bli en regelmessig og ordnet beskatning av
samene. Til gjengjeld beskyttet da nordmennene samene mot plyndring fra de
østlige folkeslag som etter hvert trengte nordover, særlig kvener og kareler. Vi
ser da også at nordmennene stadig lå i krig med disse stammer. Denne
finne-beskatning ble meget tidlig, sannsynligvis i det 11. århundre, utstrakt til
«ter-finnenes land» (det nåværende Kola) og Norges grenser strakte seg på denne
tid til «Gandvik i nord, Gauteelv i sør, Eidskog i øst». Som Norges grense mot
nordøst nevnes Vegestav, som må ha vært et punkt på Kolahalvøya og som
etter Ose. Alb. Johnsens mening er identisk med Svjatoi Nos (Det hellige nes)
ved inngangen til Kvitehavet.
Skattegrensen var dog ikke identisk med landegrensen, og nordmennene
krevde skatt ihvertfall så langt sør som til Kandalaks.
Etter denne skattelegning følger etter hvert den norske kolonisasjon. På
Håkon Håkonssøns tid ble det bygd kirker i det nåværende Troms fylke, og i
1307 innvies en kirke på Vardø. Festningen Vardøyhus er også bygd på denne
tid. Den omtales i 1340 som et gammelt anlegg som trenger reparasjon. I og
med den fortsatte kolonisasjon, byggingen av disse kirker og Vardøyhus
festning går Finnmark over fra å være et skattland til å bli en del av det norske
rike. Landet østenfor Varangerfjorden vedble imidlertid å stå i samme løse
forhold til de norske konger som tidligere.
Først på et langt senere tidspunkt finner vi spredte tilløp til varig norsk
kolonisasjon lenger mot øst. Men det er på det tidspunkt liten forståelse i
Norge for betydningen av å hevde vår rett til ishavskysten. Det norske folk
er kommet inn i unionstiden, og det er overlatt til danske og svenske monarker
å ordne våre interesser i nord.
NORD-NORGE I UNIONSTIDEN
Nordmennenes kolonisasjon ved Ishavet ble allerede på et tidlig
tidspunkt vanskeliggjort ved karelernes plyndringer. Historien forteller om
hvorledes den siste norske konge, Håkon den 5. Magnussønn, med stor kraft hevdet
sitt herredømme i Nord-Norge mot angrepene fra øst.
Men den etterfølgende unionstid er ytterst uheldig for våre interesser
ved Ishavet. Det lyktes ikke å hevde vår gamle rett til Kolahalvøya like
overfor de fremtrengende russere. Det var liten forståelse for disse spørsmål i det
216
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
