Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eller er det en realitet som ingen kan komme forbi, aller minst når man
vil anstille betraktninger over det åndelige liv i Norge i de siste hundre år?
Har de kanskje rett de menn som ut fra en dyp sans for realiteter og i kraft av
egne bitre erfaringer påstår, at Norges gamle kultur, de åndelige verdier fra
vår storhetstid, de sank ikke i grus samtidig med at landet gled inn i politisk
vanmakt. Nei, de fortsatte sitt liv i folket, og de ikke alene fortsatte, men de
gjennemgikk tillike en rik utvikling med stadig nytt tilfang.
Og det vi kaller «det nasjonale gjennembrudd» fra for snart hundre år
siden, det var ikke disse evners og krefters gjennembrudd i folket, nei, der
hadde de levet sitt liv, der hadde de gjennemgått sin utvikling. Nei, «det
nasjonale gjennembrudd» det var disse evners og krefters første sammenstøt med
landets offisielle kultur, representert ved vår embedsstand, ved de rike
patri-sier-familier i byene og ved enkelte rasjonalistiske forfattere. En kultur som
hentet sine vesentlige impulser utenfra, som nok kan vise innslag av norsk ånd,
påvirkning av norsk inspirasjon, men en kultur uten rot i landet.»
Norsk kunsthåndverk levde sitt liv tross politisk ufrihet.
I alle disse århundrer av politisk ufrihet da bare veien gjennom den
fremmede kultur førte fram til offisiell anerkjennelse, levde den ekte norske kultur
sitt eget liv i våre bygder. Vårt kunsthåndverk levde her sitt eget liv. Utallige
er vitnesbyrdene om store genier i våre bygder, som er bevart for oss gjennom
kunsthåndverket, og som vi i dag kan beundre på Maihaugen, i Folkemuseet på
Bygdøy og de mange bygdemuseer, foruten på gårdene omkring i landet, helst
oppe i fjellbygdene hvor den norske kultur ubrutt har vært levende.
Alle disse vitnesbyrd viser oss hvilke veldige skapende krefter det har
ligget og fremdeles ligger i det norske folket. Men de kom ikke fram den
gangen. De ble stående på halvveien og gikk i graven som bygdegenier fordi
spranget over i den dansk-norske kulturen var for stort, som Jørgen Bukdahl
sier i sin bok «Det skjulte Norge»:
«Han naaede aldrig frem, Dalen og Bygden bandt ham, han manglede
det større Kulturmilieu, hvori han kunde føie sig hjemme. Han brændte inde
med sine rige Anlæg. Og ikke ham alene, bag ved ham er der mange, der ikke
kunde gøre Springet over i den dansk-norske Kultur. De blev gaaende som
Bygdegenier. De grov deres Drøm og Dåd ind i snirklede Udskæringer,
Rosemalingen, spillede deres Kunsttrang og Kunstlængsel ind i en Slaat ved et
Bryllup. Fordi Evnene ikke nåede frem, har nærsynte Folk snakket om døde
Aarhundreder. Fordi disse Mennesker aldrig kunde føie sig hjemme i den
dansk-norske Kultur har man snakket om at Folket sov, ikke ejede Åndsliv».
Det er for så vidt ganske eiendommelig at det er en danske, forfatteren
Jørgen Bukdahl, som skal fortelle oss disse ting, mens de toneangivende
kretser i våre byer, inklusive de såkalte nasjonale politikere, ikke skjønte
noen-ting, og fremdeles ikke skjønner noe.
119
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
