Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Håndverket som kulturfaktor.
Men i dag brøyter en ny tid seg vei her i landet. Alt det som ikke er i
pakt med det ekte norske og nasjonale vil uvegerlig bli skjøvet til side når det
skjulte, men alltid levende Norge stiger fram i lyset.
«Som ethvert samfund der vil redde sig over en alvorlig krise og
gjenfødes, må også vårt folk finne tilbake til sitt livgivende grunnlag, og på dette
grunnlag utfolde sine krefter,» som Quisling sier i sine «Retningslinjer» (2.
mars 1933).
Håndverket er nettopp et av de viktigste midler hvorigjennom den
norske livgivende kraft kan få et synlig uttrykk. Vi ser derfor på håndverket på
en helt annen måte enn den liberalistiske tiden. Liberalismen så bare på
håndverket som en produksjonsfaktor, og så på håndverkeren som enhver annen
produsent eller arbeider. Vi ser på håndverket som en viktig kulturfaktor som
det er av avgjørende betydning å fremme i folket. Men den her nevnte siden
var enda ikke den verste for håndverket. Verre var det at liberalismen med sitt
«frihetsideal» holdt på helt å ødelegge håndverket både kvalitativt og
kvantitativt. De nye idealer fra den franske revolusjon, som også kom til uttrykk i
grunnloven av 1814, hevdet den uinnskrenkede næringsfrihet, og gikk derfor til
angrep på håndverkerne som var fast sammensveiset i sine laug.
Laugenes undergang.
I pakt med disse frihetsidealer gikk derfor den liberalistiske norske stat
til angrep på håndverkslaugene under parolen «Full frihet i håndverket». Med
lovene av 1839 og 1866 ble laugene faktisk opphevd. Den garanti som der lå
i de gamle laug når det gjaldt kvalitetsvarer, kultur og tradisjon gikk derved
tapt. Ja, loven av 1866 opphevde ikke bare svenneprøven, men også
dugelighets-attesten. Det ble etter denne lov ikke forlangt noen kyndighet hverken i
regning, skrivning eller tegning, og bygningshåndverkerne behøvde ikke engang
å ha noen forståelse av arkitektur. Det er for så vidt interessant og typisk for
det usaklige og ufaglige styre som vi hadde i Norge at denne loven ble vedtatt
på et storting hvor det ikke satt en eneste håndverker. Det fremmede
dansknorske trykk på all norsk kultur og også på det norske håndverk, var så sterkt
at endog håndverkerne selv til dels syntes det var formastelig at håndverkerne
blandet seg opp i politikk. Boktrykker Abelsted meldte seg således i 1851 ut
av Håndverkerforeningen i Oslo med den begrunnelse at «håndverkerstanden i
Norge ennå ikke har den fornødne dannelse og innsikt til å kunne virke
uavhengig av de andre borgerklasser i politisk henseende».
Det er for så vidt heller ikke å vente at håndverket i Norge under disse
forhold skulle kunne hevde seg. Mens forståelsen av håndverkets betydning
og laugenes verdi som kulturfaktor og garanti for kvalitet ennå var levende i
120
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
