Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Bergen og Trondheim da de første angrep på laugsvesenet fant sted i 1817, så
var det særlig i de toneangivende dansk-norske og engelsk orienterte kretser i
Oslo at forståelsen for norsk håndverk var liten, for å bruke et mildt uttrykk.
«I Christiania var det kjøpedyktige publikum meget skeptisk innstillet
overfor håndverkernes evne til å lage virkelig kvalitetsmessig arbeid,» sier
Schou i sitt jubileumsskrift om «Håndverk og Industri i Oslo 1838—1938».
«I løpet av det 18. århundre var nemlig anglomanien blitt helt
fremherskende innen de daværende toneangivende kretser: handelspatrisiatet. En høy
herre som Bernt Anker sendte endog sin vask til England. Og forsmaken for
utenlandsk håndverk holdt seg også innen de lag som fra ca. 1820 skulle bli de
ledende: embedsstanden.»
Så «den engelske syken» er altså av nokså gammel datum, og ble dengang
som nå påtvunget oss av unorske elementer.
Standardvarer mot kvalitetsarbeid.
Opphevelsen av laugsvesenet og friheten i håndverket skulle da skape en
stor blomstring i håndverket, mente man, men forholdet ble det stikk motsatte.
Konkurransen på markedet med de billige fabrikkvarene førte med seg
industrialiseringen av håndverket og delvis overgang til fabrikkdrift. Derved ble
også håndverket delvis avhengig av adgangen til å skaffe seg billig kapital.
Også håndverkets blomstring ble avhengig av liberalkapitalismens lover.
Følgen av dette var at håndverket forfalt. Istedenfor personlig pregede arbeider
fikk man masseproduksjon. Der ble ikke så meget spørsmål etter dyktig og
vakkert utført arbeid som etter billige varer, hvorved kvaliteten forfalt.
Riktignok var der perioder hvor etterspørselen etter kvalitetsmessig godt
håndverksarbeid kunne stige, men retningen av utviklingen var ikke til å ta
feil av. Masseproduksjonens standardvarer oversvømte markedet, og på grunn
av manglende kulturell og nasjonal oppdragelse, og også delvis på grunn av
manglende økonomisk evne, ble disse massevarer foretrukket.
Nasjonalt forfall.
Utviklingen i denne retning begynte i byene, men trakk seg også etter
hvert utover på landet. Det vakre norske innbo på gårdene, utført av
håndverkere eller av bøndene selv med sikker nasjonal sans, forsvant etter hvert.
Pinnestoler og plysjsofaer vandret inn isteden. Istedenfor norsk treskurd,
norske tinn- og sølvsmedarbeider kom masseproduksjonens
porselensgjenstan-der på hyllene og kommodene i bondestuene. Allslags nipsgjenstander og
forloren stas prydet bordet i de norske bondestuene. Dette var tiden for det
dypeste nasjonale forfall i landet, og det er for så vidt karakteristisk at dette
kulturelle forfallet i tid ligger etter det såkalte frigjørelsesverket i 1814.
121
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
