Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Noen av oss har fått særlig rike evner. Christian Sinding fikk sangens
gave, og han nyttet sine rike evner i fullt monn. Han har gitt oss en skatt, som
alltid vil leve i vårt folk. Han øste av de uuttømmelige kilder i ham selv, som
hadde sitt utspring langt tilbake i vårt folks liv.
Kunsten er den høyeste form for et folks kulturliv. Den er skapt av det
overskudd av krefter som ikke er gått med i kampen for det materielle tilvære.
Sinding var i sin kunst tro mot seg selv, og han har derfor gitt sitt folk og den
hele verden et innblikk i den norske folkesjel, og han har også lært sine
landsmenn å forstå og kjenne seg selv.
«Naturen lærer os aa synge,» sier Aasmund Olavsson Vinje. «Fuglen
synger, Bækken synger, og hvor tungsindig stønner ikke Skogen, naar en sagte
Luftning drager gjennem den? Bølgerne istemme ogsaa sine Sange; det rige
Hav har Toner baade for det Spøgende, Vemodige og Rædselsfulde.–-
Selv Fjeldets haarde Barm er ikke ufølsom: den svarer med dyb Stemme
baade Fossen og Tordenen, som brager henover den; og alle Naturtoner have
Menneskene lært og blæst Livets Aande i dem; i det menneskelige Bryst have
de faaet en Sjæl, som drager os med uimotstaaelig Vælde. I Sangens Toner
kjende vi os selv igjen, og naar Tonerne dø, er det som en del av os selv døde;
derfor lytte vi stille, som vilde vi gribe dem igjen.»
Christian Sinding har lyttet til naturens og folkets tale. Han var et nordisk
menneske. I hans musikk føler vi menneskets kamp og dets seier over naturen,
dette som er et så typisk nordisk karaktertrekk. Sinding så alltid framover.
For ikke så lenge siden sa han til meg at han syntes vi levde i en stor og herlig
tid. «Men jeg er for gammel,» sa han. «Det er dere unge som nå må ta fatt.»
Det var hans siste vilje til det norske folket, til den norske ungdommen, å
ta fatt og bygge videre på slektens verk, på Christian Sindings livsverk.
Hos Sinding finner vi livsglede og kjærlighet, aldri mismot og svartsyn:
«Kom med Visor, og helst av deim, som kvika og ikkje krænkja.» Han gledet
seg over at han selv fikk sangens gave og satte toner til ordene: «Heppen
var den som hadde Dug til slike Vers å kvæda, at dei som høyrde fekk same
Hug og kjende same Gleda.»
Sinding er den typiske norske individualist, og vi føler hans frie tanke i
sangen: «Jeg bærer min hatt som jeg vil, jeg synger de viser som jeg vil».
Men samtidig har han gitt uttrykk for fellesskapet, for det som binder
oss alle sammen, den felles rot for all norsk kultur: «Dei gamle fjell i syningom
er alltid eins å sjå, med same gamle bryningom og same toppom på».
Han er selv en av de stolte tindene som rager opp i norsk åndsliv, og
som har båret Norges navn utover verden.
Sinding er noe mer enn bare norsk. Han øser av kilder langt tilbake, fra
det fellesgermanske i sagatiden. Derfor er han også blitt alle germaners
tonekunstner. Han er europeer i sin kunst, på samme måte som Ibsen. Men hans
237
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
