Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
AKADEMIKERNE OG NASJONEN
Tale ved NSSF*s møte i Universitetets Aula i Oslo
10. februar 1942.
«En nation er bygget af et Folks fælles Vilkaar, fra Landets naturlige
Beskaffenhed til Styrelse og religiøse Begreber; og hvad vi kalder Nationalitet
er det Særpræg, som slige fælles Vilkaar skaber, saaledes at det ene Folk
skiller sig fra det annet i Tankegang og Idéverden,» skriver vår store nasjonale
kunstner, Gerhard Munthe i 1897.
Denne nasjonale tankegang og idéverden, dette nasjonale åndelige liv er
uløselig knyttet til folket, til rasen. Liksom hvert enkelt menneske bærer
fedrenes fysiske og psykiske egenskaper og fører slektens åndelige liv videre,
så bygger også hvert slektledd i folket videre på fedrenes åndelige liv. Det
særpreget nasjonale i ethvert folk er et uttrykk for folkets egenart, og er
nettopp det som skiller oss ut fra andre folk.
«Intet Folk kan gjøre Fordring paa at kaldes en Nation, med mindre det
har vist en speciel intellektuel Vilje og en Særmening paa det aandelige Gebet.
Dette er Nationens Regalier, Tegnene paa dens Værdighed.»
(Gerhard Munthe: «Minder og Meninger».)
De fleste mennesker erkjenner jo også at det er en åndelig mening med
deres liv. Menneskene oppnår ikke full tilfredshet i livet bare ved å
tilfredsstille de materielle behov. De streber etter noe høyere, og det materielle må
da heller ikke ses som noe mål, men som et middel til åndelig vekst.
Hos kulturfolkene kan man på samme måten som hos det enkelte
menneske tale om en «kulturvilje», et ønske om å frambringe en egen nasjonal
kultur. Også i folket blir da de materielle verdier som skapes gjennom
herredømmet over naturkreftene heller ikke et mål i og for seg, men et middel til å
fremme et nasjonalt åndsliv. Da menneskene i en nasjon er knyttet til
hverandre ved arv og blod, så vil dette nasjonale åndsliv også bli særpreget, det
vil bli et uttrykk for folkets egenart.
Det er overskuddet i et folk, de krefter som ikke blir brukt i kampen
for å tilfredsstille de materielle behov, som skaper kulturen. Dette overskudd
av folkekraften tar forskjellige baner i form av systematisk tenkning, forskning
og vitenskap, og i kunstlivet. Også dette kultur- og åndsliv tar preg av folkets
egenart, selv om de verkene som skapes ofte kan forstås også av andre
folkeslag og virke befruktende på deres liv og utvikling. Således kan visse
kunstarter uten videre forstås uavhengig av rase- og språkgrenser. Dermed er ikke
sagt at kunsten er internasjonal, for det er nettopp den nasjonale kunst, den
som gir uttrykk for det særpregede i folket og på denne måten gir et bilde av
folkesjelen, som er av blivende verd og som også settes høyest av andre folk.
Forskningen og vitenskapen gir et rikere grunnlag for folkets åndelige
39
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
