Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Det gamle politiske systemet førte tilbake til idéene fra den franske
revolusjons tid om den enkeltes uinnskrenkede frihet, og bygde på den økonomiske
liberalisme. Dette skapte nok til å begynne med store tekniske framskritt, men
etter hvert som industrien uviklet seg, førte det til stadig sterkere utbytning
av arbeiderne til fordel for kapitalistene. Det ble frihet uten ansvar. Det ble
hver enkelts kamp for å klare seg uten hensyn til de andre, og
fellesskaps-tanken kom i bakgrunnen. For å stå imot den økonomiske utbytning ble det
litt etter hvert skapt fagforeninger, først av industriarbeiderne, seinere i
praktisk talt alle fag og yrker, bønder, fiskere, håndverkere, ingeniører, læger,
sakførere og lærere, bare for å nevne noen.
Disse organisasjoner ble dannet for å verne om faget. De skulde arbeide
forat det ble stilt strenge krav til utdannelse og evner hos utøverne av faget,
samtidig som organisasjonen skulde verne om medlemmenes økonomiske og
sosiale interesser i samfunnet. Alle disse organisasjoner som vårt samfunn
i dag er så fullt av, er altså alle dannet som en motvekt mot den økonomiske
liberalisme, og skulde demme opp mot den uinnskrenkede frihet som det gamle
demokratisk-politiske system bygde på.
Dannelsen av alle disse organisasjoner er det første uttrykk forat folket
krevde en omlegning av samfunnets oppbygning. Den demokratiske norske
staten hevdet imidlertid den enkeltes frihet, og dermed også frihet til å
organisere seg, og også organisasjonenes frihet. Organisasjonene vokste vilt, og fikk
danne seg uten noen som helst samlende plan. Som konsekvens av arbeidernes
fagforeninger dannet det seg en arbeidsgiverforening for å verne om kapitalens
interesser mot arbeiderne. Dermed hadde vi klassekampen i full gang.
Men kampen føres også over på det politiske. De mange
yrkesorganisasjoner forstod at de ikke kunde nå sine mål uten gjennom politisk makt. Og
da den eneste veg til å oppnå politisk makt gikk gjennom de politiske partier
og Stortinget, fikk alle disse yrkesorganisasjoner sitt politiske motstykke i
politiske partier som representerte vedkommende yrke eller gruppe. Slike
typiske yrkespartier hadde vi i arbeiderpartiet, som hovedsakelig
representerte industriarbeidernes interesser, bondepartiet, som arbeidet for bøndenes
interesser og fiskerpartiet for fiskernes.
Når vi ikke fikk flere slike yrkespartier, så skyldtes ikke dette
manglende vilje hos de andre yrkesorganisasjoner til også å gjøre seg politisk
gjeldende, men simpelthen bare manglende antall medlemmer i de respektive
yrker. Men dette viser igjen, for det første, at det gamle politiske systemet
ikke lenger høvde til tidens krav, og for det andre, at behovet for en
representasjon av yrkene var så sterkt at det sprengte det gamle politiske systemet. Det
tvang fram partipolitikken, som i sin tur førte til hele systemets undergang.
En løsning av dette kan bare skje etter Nasjonal Samlings retningslinjer
ved at
55
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
