Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
tidligere biskop Berggrav behandlet inngående i en artikkel i «For kirke og
kultur» i 1917 — en artikkel som han kaller «Folkemeningen på gyngende
grund». Han påviser her hvordan de norske avisene var fulle av store
overskrifter om allierte seire og framganger, mens det faktiske forholdet var at det
var tyskerne som gikk fram. Han påviser også hvordan vår presse behandlet
alle nyheter på en slik måte at de stilte England i et mest mulig sympatisk lys
og Tyskland i et tilsvarende dårlig.
Denne artikkelen gjelder som sagt forholdene i den såkalte «frie norske
presse» under verdenskrigen 1914—18, men også før og etter verdenskrigen
gikk det for seg på nøyaktig samme måten. Det hele var et fint uttenkt system
hvis hensikt var å skape en bestemt folkemening i Norge, nemlig den at
England og englenderne var utmerkede og edle mennesker for hvem alt lyktes og
som alltid hadde moralsk rett og gikk inn for en rettferdig sak. Mens på den
annen side tyskerne var rå barbarer som bare vilde erobre verden og
undertrykke andre.
Sannheten om den norske presse under verdenskrigen 1914—18.
Hvorledes den norske presse fordreide sannheten, særlig sannheten om
forholdene under verdenskrigen, har professor Herman Harris Aall gått inn på
i sin bok <dJndervandskrigen og Verdensdespotiet». Han meddeler først
hvordan de norske avisene brakte direkte løgnmeldinger og seinere underslo
opplysninger som vilde gitt det norske folket et annet syn på Tyskland og dets
politikk, og skriver:
«De grunde som har bestemt norske blade til denne handlemaate kan
ha vært flere: Bladene maatte staa sig godt med annoncørerne, men
annon-cørene maatte staa sig godt med England — frihetens vokter over despotiet
paa havet. Og i et hus ved Drammensveien sat en særlig utvalgt repræsentant
for hin frihet og passet annoncørerne og bladene, med vaakne øine for den
sandhet, at de britiske friheter økedes ved rationeringssystem over andre frie
lande og sorte lister over andre frie landes borgere og derfor mundkurver over
disse frie borgeres tale og censur over deres skrift. Og han klaget og lokket og
truet, hos regjering og presse og forretningsmænd, frie ord og fri
nationalfølelse bort fra mange norske blade og sind. Slik fik usandheter rikelig
friplads og sandheten blev landsforvist fra store deler av vor presse. Den norske
opinion for Ententen og mot Centralmagterne er bygget op på løgn.
Den er ogsaa bygget op paa en brist i nationalfølelse, som har sat
vasal-stempel paa norske sind og det norske folk i statenes samfund. Det har aldrig
været så sterke grunde for det norske folk til at kjæmpe for frihet mot dansk
eller svensk suppremati som mot det britiske. Men ingen nordmand kan
mindes verdenskrigen fra 1914 uten ogsaa at mindes vor underordning under
verdensdespotiet — med opinionens tilslutning til despotiet. Fri overbevisning,
en nationalfølelse, som ikke stiller Englands interesser over vort eget lands, blir
rammet av britisk banbulle og sat paa indeks i mange av vore blade.
61
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
