Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ti16
HEDEMARKENS AMT.
Å i de samma så vartt a rent bortte. Nå vistt’ itte
Spelle-vika, høssen a skulle bæra sei åt; leikt1) tykt’ a nå de va å
vara i sætra, å feikt tykt’ a de va å gå dærifrå øn. Ho vartt
nå så rar å lei, såm a skulle vara sli’in på munn. Tæll slut så
besinn’ a sæ nå tæll de a skulle ha på sei å gå hemmatt å få
dit e anna budeie. De bynnte allt å li e gøtt stykkjy utpå
kvæl-len. Menn like væl så dro a nå iveien å gjikk. Menn da a
va kømminn e lite stykkjy på veien, så møtt’ a e kvinnfolk, såm
a itte var istann tæll å kjenne. Slikt kvinnfolk hadd’ a allri
sitt nåen gång for. Ho hadde raue skor på bena, me blanke
spenner i, søm glittre søm bære gull. Asså hadd’ a kvite hussur
å gul stakk å blå trøie, å på hue hadd’ a så mye stas, så de
var rent fælt ått’e; å håre hinnes hång så langt neåver, så de
råkk like ne tæll knea på a, å i øra hadd’ a to lange
gulldrang-ler, s»m hång like neåver ryggen hinnes; stakken denn var så
stutt, så ’n råkk itte længer hæll ne på kjuklægga på a.
Spellevika visste nå itte åkk’ a skulle gå hæll stå — menn
detta kvinnfolke brydde sei itte stort om de, ho; ho gjikk i møte
me a like ratt å hælste på cl R sa : «Nei, gukvæll, Spellevika,
å takk for sist øu da,» sa a. «Gukvæll,» sa Spellevika, så
for-suffe å mofall’n, søm a va; «kjenner du mei, du da?» sa a.
«Ja, je kjenner nukk dei,» sa a; «hør sker ’u etter2) nå da,
Spellevika?» sa uldra. «Je sker hemmatt å få e anna budeie åt
sætra, for je vill itte væra dær å sløss me ulderkulla,» sa
Spellevika i fullt sinne, sir ’u. «Ja vill ’u itte sløss me uldra i
sætra, så kann vi ta e tak hær,» sa uldra å grep i Spellevika.
Å Spellevika va nå båtte kjukk å stor å stærk å tråssen — å
sinnt var a øu. Ho sparke nå sakte imot i de længste, menn
jo, enndeli læll, så vartt ulderkulla høspønn, like væl ho. A du
kann nå tru de, ho itte er så grei, da a enngång har fått
høs-pønnstake åver nå’å. Menn så kåmm de gånes en vehøggar etter
denna samma veien. Hann trudde nå de, hann, i de samma ’n
fækk sjå døm, de de va to stellete kvinnfolk, søm for der å
sparke å sloss. Menn så tykt’ n de, denn ene såw så
forjorte-dei3) rar ut. Så gjikk ’en nå litt næmmere da, sir ’u, — å da
fækk ’en sjå de, de var Spellevika denn ene, — hinner kjennte
’n væl, for hann va gufar hinnes, sir ’u. Menn hør ’e va for
e, ho hadde me sei, de kunne ’n itte få i sei. Hann sto nå så
glåmøid å stara å stara. Menn så fækk ’en sjå i romptippen
hinnes, kann du væta, for denn er nå ulderkulla allri goffer å
dølja læll. Da roft’en på Spellevika å ba a kåmmå borttåt sei,
å da vartt a nå så ubegripeli gla, så ho skrek i å sa’a: «A
Gu’ vælsingne dei, gufar, er ’u dær da? Nå er ’u rikti væl-
leidt. 2) hvor skal du hen. *) forbandet.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
