- Project Runeberg -  Norges Land og Folk, statistisk og topografisk beskrevet / V. Kristians Amt. Anden del (1913) /
372

(1885-1921) Author: Amund Helland, Anders Nicolai Kiær, Johan Ludvig Nils Henrik Vibe, Boye Strøm
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

37 1

KRISTIANS AMT.

Han havde tre døtre, og de fik en udød alle tre: en blev, en
brændte inde og den tredie blev indtaget. Saaledes fik Marit
Tostins-dotter meget at gaa igjennem her i verden, men hun orkede at
bære det. «Eg ha misst tri menn og kubjolla mi ha eg hengt
paa veggen tri gongo. Tri døtt’ ha eg, ei bleiv, ei brann inne
og den siste vart inn-tikjin, men eg takka Vorherre for, at de
enda ikje ha fulle ein taare ’taa mine kjinn.» Disse ord har
været sagt efter Marit.

Med den jenten, som blev indtaget, gik det saaledes til.
Hun gik syd ved Klokkehaugen en dag med en liden hund, og
der blev hun borte og var ikke til at finde igjen. Saa forstod
alle, at hun var taget ind, og saa flk de fat i kirkeklokken,
hængte den op i en furu paa Klokkehaugen og ringte efter jenten.
Klokkehaugen har navn efter dette den dag idag. De ringte
baade vel og længe i 3 døgn. Første dagen, de ringte, kom
hunden igjen, andre dagen kom en sko til jenten, og da flk de
godt haab om, at jenten selv snart skulde komme. Men hun
kom ikke, og da de havde ringt tredie døgnet, gav de sig. Jenten
saa de aldrig mere paa Hæringstad.

Mange aar efter var der en ung gut, bror til jenten, som
gik paa oike-leiting i Mugfjeldet. Paa høieste Mughalsen traf han
et fremmed kvindfolk, han aldrig havde seet før. Hun gav sig
i snak med ham og sagde, hvor han skulde finde hestene sine,
og saa fortalte hun, at hun var hans søster, og hun var den
jenten, som blev borte paa Hæringstad. «Ha døkk ringt ette meg
ei halv matlag-ri te,» sa hun, «saa ha dokk taat meg att, men
da ha eg alder vorte korkje te hogna hell gagn meir, korkje for
meg sjøl hell andre. No kan du helse ’om Knut Bagge, at eg
har de saa godt minn mondag, eg, som døm sinn julelag, men
de eg syte for er mi sæl og saligheit. Idag har eg
gjestbo’s-dagen min, eg og mann min ska fløtja ut-i Skreibergje ut-me
Mjøsen. Er du hoga te aa sjaa bru -ferde, saa er de herre du
skjer upp ei jord-torve paa ein jordfast stein og legg ho rang
ne-paa krona di. Da ser du oss; mann min, ska bli, ri’ firi og
han er oukjennd me di, han har saa gjill naasaa.» Da hun havde
sagt dette, blev hun borte.

Gutten gjorde, som hun sagde, og flk se hele brudefølget
komme ridende over Mughalsen. Det var en lang række, alle
havde sorte heste med orniehovedbidsel og meget blankt paa
sadlerne, som glitrede og blinkede i solskinnet. Fremst red en
blaaklædt kar med en næse som rak ned paa sadelknappen.

Jolesveinar. Aaskereien eller Oskereien kaldes i Valdres
jolesveinar. Ordet Aaskereien forklares forskjellig; det er et
dødningeridt, staar maaske i forbindelse med øskurliger, rædsels-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sun Dec 10 20:37:22 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/norgeslof/5-2/0384.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free