Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Skråkkarbæṛsfɐḷke. - Makkarkjæṛns-kjærriŋa.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
Menn Jækkligubben sae: „Vi får gɐtt ver på hemmvæga; fɐr bære
vi får kjærriŋa i jo’ḷa, [[** tone]] skæṛ dø få šå ve’re [[** tone]] venner [[** nesten usynlig r underprikk?]] sæ“.
Me dɐm kåmm åt kjærkjen å støt’n [[** tone]] [1] skulle tell å riŋŋe, datt
bæ elln [[** ekstra mellomrom her, tone i neste!]] tur kjærkjekḷokken å ne’jønnom [[** tone]] tɐṛ’ne, [[** tone]] så de skramḷe. Bæ’elln [[** tone]]
jikk så nere skalla på stø’ta, [[** tone]] så ’n [[** omvendt apostrof]] softe tunnvaŋŋen hass, å hann
fcrsek’re [[** tone]] på liv å ære hann hadde aller vøri så nere på å bḷi
hæl’šli’inn. [[** 2x tone]] De rareste tøkt’ [[** tone]] ’n [[** omvendt apostrof]] var, atte bæ’elln [[** tone]] fɐr hadde søtti så haṛt,
så ’n [[** omvendt apostrof]] itte kunne ha fått-’n-tur, [[** omvendt apostrof]] om en hadde brukt både hæmmær
å kalbit [2].
De var-itte je’svint [[** tone]] joṛt å få stellt klokka; graverølsfæḷa hadde
itte stau’nn [[** tone]] tell å vennte etter di, å ho Æḷi laut i jo’ḷa [[** tone]] feru’ta [[** tone]]
riŋŋiŋŋ.
Menn da vaṛt de slut me snø’iŋen [[** tone]] au. Hemmeln vaṛt så tett
sɐm du sæt’ter [[** tone]] kør’ken [[** tone]] ti en hut’till, [[** tone]] å klæṛt vaṛt de me einn
eineste goŋŋ.
Di sɐm heme var, skulle laga tell mat å ha fæḷu åt dɐmm,
sɐm hadde vøri åt kjærkjen. Menn da kjøttgrita kokte sɐm likest,
datt kjøk’kenmuṛn [[** tone]] ne å slo-sunn grita. Leir å sot å ɐske sto sɐm
i ši åver heile kjøk’kene. [[** tone]] Sea laut dɐm jær-opp værme i
bakaṛstugun å koke mat’n fæḷu.
Makkarkjæṛns-kjærriŋa.
I Makkarkjæṛn vaṛ de i kjærriŋŋ fɐr ve lag en
hallfjærs- hell firs’nskjugu [[** tone]] år sea. Je veit-itte rek’ti [[** tone]] hɐr ho hette — somme
seier ho hette A’nika, [[** tone]] are Mærit. De kann-full kåmmå ut
omtrennt’ [[** tone]] på eitt hɐr ho hette; menn morrdisk tell å traulle de var a.
Einn goŋŋ hadde a leigd sæ te’nesjinnte [[** tone]] å jitt a en daḷa i
stapeiŋer [3]. Menn jinnta var en bḷannskalle [4] å slo-op-att. „Detta
skæṛ du kåmmå tell å aŋre ennå“, sa kjærriŋa.
Stras etter vaṛt jinnta kḷein å seiŋŋeliggen. De var-vist en
slags værk i annsekti ho hadde; ho rɐtne lik’sɐm [[** tone]] opp, så
kjækabeina sinntes. Me ho hadde liggi i att’n [[** tone]] vikur, så do a. Menn de
trudde alle sɐm kjinne tell di, de var Makkarkjæṛnskjærriŋa sɐm
hadde traulle li’ve [[** tone]] tå a.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
