inn i teltet eller huset til å holde det oppe, 0g i enden av stammen ble det festet en nagle som forestiller polstjernen. Ved verdenstreet holdt det förste menneske til. Til den nordiske myten om Ymir svarer den altaiske om at verdensaltet er skapt av kroppen til et menneskeliknende urvesen. Den altaiske gudstro rommer visse monoteistiske trekk som trolig skyldes fremmed påvirkning; himmelguden har skapt verden og holder den oppe sammen med sine »sönner» og »hjelpere». Den avdöde er et lunefullt vesen, som de levende må ta seg i akt for, men også fölelsen av avhengighet og hengivenhet spiller inn og gir seg utslag i sörgeskikkene. Mest særpreget for de altaiske folks behandling av de döde er skikken å sette likkisten opp på peler eller et tre i skogen. Ofte blir plassen hemmeligholdt. Visse avdöde blir dyrket under navnet »ongon», som det blir laget bilder av. I dödsriket er alle forhold motsatt dem som rår i denne verden; natt er dag, höyre er venstre osv, forestillinger som synes å ha sin rot i iakttakelser av speilbildet i vannet (U. Harva). Blant de forskjellige åndevesen spiller husånden den viktigste rollen. Han verner hjemmet og fremmer husets velstand. Skogånden må jegeren stå på god fot med, fiskeren med innsjöenes og elvenes herre. Jakt- och slakteritene er mange, og godnavn på dyrene blir flittig brukt. Den særlige form for åndebesvergelse som kalles sjamanisme er rikt utviklet blant altaitatarene og danner sentret i deres religiöse liv. Ved siden av psykiske anlegg spiller metodisk trening en viktig rolle. Utdannelsen kan strekke seg over flere år, og det fins en spesialisering blant dem. Noen er spåmenn, noen leger, noen er i direkte forbinnelse med åndene. Den altaiske sjaman er först og fremst offerprest, og ved de store offerfestene blir sjamaneringen utfört etter et bestemt ritual. Dialogene mellom sjamanen og ånden er nöye utformet og har en höyt utviklet dramatisk form. Ved offerfesten blir det satt opp et særskilt telt; i dets midte reises det en grönn björk. I stammen på björka blir det gjort 57 ALTARE innskjæringer eller trappetrin. Disse symboliserer de ni himlene som sjamanen under ekstasen skal dra gjennom. En hest blir valgt ut til offer og en særskilt person som ledsager til den niende himmels herre, Ulgön. Så tar sjamanen på seg en egen drakt, en slags dyreham som forestiller en rein, björn eller fugl; man har forklart den slik at sjamanen i skikkelse av sin dyresjel foretar åndeferden sin og kjemper med fiendene sine. I trommen, sjamanens klassiske instrument, maner han så inn hjelpeånden og begynner deretter himmelferden. Denne blir symbolisert avy hans Oppstigning på innskjæringene i björkestammen. Sjamanen utförer hele ferden mimisk og dramatisk og meddeler sine erfaringer og iakttakelser ved hver særskilt himmel. I den niende himmel når han endelig fram til Ulgön og spör ham om offeret har vært ham behagelig, og får vite forskjellige ting, f. eks. om været, hösten og utsiktene for jakten; alt dette meddeler han i form av profetier. Litt.: J. Stadling, Shamanismen i norra Asien (Populära etnologiska skr. 7, Sthm 1912); Ö. Olsen, Et primitivt folk (Kristiania 1915); H. Hildén, Om shamanismen i Altai (1916); K. F. Karjalainen, Die Religion der Jugra-Völker (Helsingfors 1921—1927, Folklore fellows communications nr. 41, 44 og 63); G. Nioradze, Der Schamanismus bei den sibirischen Völken (Stuttgart 1925); U. Holmberg (Harva), Finno-Ugrie Siberian [mythology] (The mythology of all races 4, Boston 1927); U. Harva, Die religiösen Vorstellungen der altaischen Völker (Helsingfors 1938, se F. F. Communications No. 125, 1938); Å. Ohlmarks, Studien zum Problem des Schamanismus (Lund—Khvn 1939). G.S. ALTARE (lat., »brännofferbord»). 1. Religionshistoriskt. De flesta nu levande naturfolks religioner kännetecknas av sin offerkult. Även de gamla kulturreligionerna voro offerreligioner. Till offret” hör oundgängligen a. Med a. äro föreställningar om gudens närvaro förknippade. Man tänker sig, att guden tager emot de offergåvor, som brännas, utgjutas eller utställas på a. Man kan också mena, att a. är gudens tron och överhuvud den plats, där han uppenbarar sig. Form och utseende hos a. växlar allt efter kultur- 58