(norsk 1460—95); Gottskálk Nikulásson (norsk 1498-—1520); Jón Arason (1524—50). Efter reformationen: Ólafur Hjaltason (1552 —69); Guðbrandur þorlåksson (1571—1627); þorlåkur Skúlason (1628—56); Gisli þorlåksson (1657 —84); Jón Vigfússon (1684—90); Einar Þorsteinsson (1692—96); Björn Þorleifsson (1697—1710); Steinn Jónsson (1711—39); Halldór Brynjólfsson (1746—52); Gisli Magnússon (1755—79); Jón Teitsson (1780—81); Árni þórarinsson (1784—87); Sigurður Stefánsson (1789—98). Over hele landet: Geir Jónsson Vidalin (1801 23): Steingrimur Jónsson (1824—4153); Helgi G. Thordersen (1846—66); Pétur Pétursson (1866— 89); Hallgrimur Sveinsson (1889—1908); þórhallur Bjarnarson (1908—16); Jón Helgason (1917—38); Sigurgeir Sigurðsson (1939—53); Ásmundur Guðmundsson (1954—). Litt.: Almindeligt: Beretninger om den islandske kirke findes hvert år i Kirkjuritið (tidligere i Prestafélagsritið). Hist.: Finni Joħhannæi, Historia ecclesiastica Islandiæ (Havniæ 1772—1778, til 1740); fra 1740—1840: P. Pétursson, Historia ecclesiastica Islandiæ (Khvn 1841); Jón Helgason, Kristnisaga Islands frá øndverðu til vorra tima 1—2 (Reykjavik 1925—1927) ; dens., Islands kirke 1—2 (Khvn 1922—1926; på dansk). M.J. ISRAEL. 1. I.s ytre historie er bestemt av dets land. Syria og Kanaan (Palestina) har i alle tider vært gjennomgangslandet både for handel, folkevandring og militær ekspansjon mellom Lilleasia—Armenia i nord, Mesopotamia og de indre asiatiske land i öst, Egypt i sör og handelen fra India, Persiske Bukt og Östafrika gjennom Rödehavet og over land fram til Middelhavet. Alle Midtorientens storstater har i sin tur sökt å beherske dette viktige gjennomfartsland og Middelhavskysten. Bare i kortere tidsrom under storstatenes forfallsperioder har det der kunnet komme til större statsdannelser. I.s innvandringstid var en slik mellomperiode, da de palestinske småstater og bykongedömmer — restene av Hyksosrikets feudalherrer — nominelt stod under Egypt, men stadig var etterstrebt av Hettitterriket i Lilleasia og Nordmesopotamia, og da både Babylonia og Assyria var svekket av de folkevandringer og omveltninger som fant sted i löpet av 2. årtusen f. Kr. Rasemessig var befolkningen i Kanaan 85 ISRAEL den gang meget blandet. Til det semittiske substrat var etterhvert kommet et meget sterkt hurrittisk innslag, dertil også egyP- tisk, hettittisk, indoiransk, yngre semittisk (amorittisk osv.), — senere også indoeuropeisk — egeisk (filisteisk) innslag og på- virkning. - - I århundrene för I. har der også vært en »hebreisk» innvandring, som bl.a. Amarnabrevene* vitner om. Disse »hebreerne» utgjorde höyst sannsynlig ikke en etnisk, men en sosiologisk störrelse: nomadiserende fe-alere, leiesoldaler, rövere Osv., som også kunne optre som statsdannende faktorer. Patriarksagnene er minner om disse förisraelittiske hebreere. Ku lturelt var den egyptiske og (sumerisk-) babyloniske innflytelsen sterkest. 2. I dette blandingsfolk har de semittiske I.- stammer dannet en minoritet. I.-folkets tilblivelse og eldste historie er hyllet i sagn, og ethvert forsök på å gi et konkret billede av hendingenes forlöp er mer eller mindre hypotetisk. De stammene som under Moses* förerskap sluttet seg sammen og ble kjernen i I., har hört til de halvnomader som holdt til på Sinaihalvöya, og som synes å ha hatt et viktig felles kultussted i Kadesj-oasen (Ain el quderat). Som så mange andre slike stammer har de en tid, på grunn av uår og hungersnöd, funnet tilhold i Gosen-steppen (nå Wadi Tumilat) öst for Nildeltaet, innenfor Egypts grensemur. Kjernen har Josefstammene utgjort. Tvangsutskrivning o. l. til Ramses Il.s byggearbeider i Ostdeltaet fikk dem til å foretrekke friheten i örkenen; i den omstendighet at de slapp lykkelig forbi grensevaktene ved Sivsjöen (nu Birket et timsah) så I. dengang og alltid senere Jahves underfulle redningsdåd, beviset for hans »utvelgelse» og »pakt», som gjorde ham til I.s gud og I. til hans folk. Hermed er fra förste ferd av det historiske innslag kommet inn i I.s religion, som mer og mer gjorde den til noe vesensmessig annet enn alle de andre gammelorientalske religioner. Det faste kronologiske punkt — og eneste utenombibelske vitnesbyrd — for dateringen av »Exodus» er farao Merneftahs seiershymne, som viser at omkr. 1230 var »Is- 86