ISRAEL rael> i Kanaan, om enn enda ikke helt bofast. Utferden tör da med overveiende sannsynlighet settes til Ramses Il.s, den store byggherres, förste tid eller ca. 1280. Dette stemmer også med arkeologiens opplysninger. 3. »Landnåmet» har ikke foregått slik som Josuaboken skjematisk skildrer det: som en hurtig felles erobring av et samlet »Storisrael», men over et lengere tidsrom — etter et förste samlet framstöt under Josua — og slik at de enkelte stammer oftest optrådte hver for seg. Dom. 1 gir en geografisk ordnet oversikt over resultatene av landnåmet, slik som de stort sett forelå för Davids tid. Landnåmstiden og »dommertiden» går i virkeligheten i ett. Fra hele denne tiden kjenner vi bare enkelte episoder, som avspeiles i fortellingene om »dommerne», de gamle stammeheroer. Stort sett har de enkelte stammer i dommertiden levd sitt liv hver for seg, stundom i strid med hverandre (Dom. 12; 20). De har vært bundet sammen av bevisstheten om felles tradisjon og historie (semittisk uttrykt: ætt) og skjebne og felles motsetning til de innfödte, og ikke minst: felles religion, som tross sterk innflytelse fra de innfödtes naturkultus var sterk nok til å flamme opp i fare og ufred. Som överste tillitsmann har forbundet muligens hatt en shofe't, en »styresmann» (»dommer»), som med en faktisk maktgjerning overfor fiendene hadde skaffet sin stamme et mer eller mindre efemert »hegemoni» (jir. Dom 9: 22). I begynnelsen av 12. årh. kom nye innvandrere, blant dem filisterne, fra Egeerhavets öyer og kyster og grunnet riker langs Palestinas kyst; omkr. 1050 gjorde de I.- stammene skattskyldige. Det var denne politiske situasjon som tvang fram en sterkere samling om den nasjonale selvyhevdelse og förte til den benjaminittiske hövding Sauls kongedömme. Sauls stilling synes stort sett enda å ha vært av samme art som de eldre stammehövdingers (»dommeres») hegemoni. Det nye var kongetitelen, og med den den almene orientalske idé om arvelighet innenfor en 87 bestemt slekt, som var utvalgt av guddommen. David grunnet först et judeisk kongerigei Hebron, men etter erobringen av det jubusittiske Jerusalem gjorde han denne by til rikets hovedstad. »Statsrettslig» — om en kan bruke dette moderne ord — bestod Davids rike av de to rikene Juda og I.; Jerusalem og omland var kongens personlige »husmakt». Men også Juda skulle föle seg som en del av I.; istedenfor det gamle 10-stammeskjema kom 12-stammeskjemaet med Juda som innehaver av »herskerstaven». I virkeligheten overtok også Juda etter hvert alle I.s religiöse og historiske tradisjoner; selv om det i den faktiske og »statsrettslige» språkbruk alltid vedble å hete »Israel og Juda», blir »Israel» i stigende grad også Judas religiöse æresnavn. Den videre utbygning av rikets organisasjon skjedde under Salomo (ca. 970— 930). I delvis tilslutning til de eldre stammedistrikter delte han I. — Juda synes å ha vært unntatt — med de nyvunne kanaanerbyer i 12 kretser under hver sin landshövding; de skulle etter tur underholde kongehoffet, en måned om gangen. Den opptakelsen av orientalsk »kongeideologi» og kultur og religiös synkretisme som var begynt med David, tok sterkere fart under Salomo (kongen som »Jahves sönn» og et >guddommelig» overmenneske, o. a.), om enn motstanden fra det gamle hövdingeideal aldri forstummet, men etter hvert vokste seg sterkere, båret bl. a. av profetene. Oppförelsen av det nye Jahvetempel i Jerusalem understreker det særisraelittiske: Jahve som »paktsguden», kongehusets og rikets egentlige gud, samtidig som templets fönikisk-mesopotamiske stil og inntrengingen av mange kanaaneiske kultusformer: daglig offerkultus, salmesang osv. vitnet om det fremmede innslag, som etter hvert dels assimilertes med Jahvereligionen, dels som f. eks. Asjeradyrkelsen og kultusprostitusjonen, ble stött ut igjen ved senere kultusreformer (Asa, Josafat, Hizqija, Josija). 4. For tradisjonen i jerusalemske hoffkret- 88