NORGE forkynner, salmedikter og patriotiske poet J. N. Brun* (biskop i Bergen, d. 1816). Radikale angrep på kirken manglet i N., og ren rasjonalisme i presteskapet var det lite av. Med adskillelsen fra Danmark i 1814 begynte en ny tidsalder politisk og kulturelt, og også kirkelig. Unionen med Sverige inntil 1905 berørte ikke kirkelivet, og kontakten med svensk kirkeliv var gjennom hele århundret liten, mens den var sterk med Danmark, p.gr.a. det fellesskap som var oppstått i de foregående århundrer. Forfatningen av 1814 bibeholdt statskirken i dens reneste form. Konventikelplakatens* opphevelse 1842 gav frihet for lekmannsforkynnelsen, og den liberale dissenterlov (se Religionsfrihetslag) 1845 gav frikirkene adgang til full utfoldelse, etterfulgt av lovreformer som gav et stadig større mål av religionsfrihet. Arbeidet for å skaffe statskirken representasjonsorganer begynte i 1840-årene og resulterte 1920 i lov om menighetsråd og 1933 i bispedømmeråd. Grunnleggende for den åndelige utvikling var den store vekkelse som utgikk fra H. N. Hauge* (d. 1824), og som fra 1850-årene gikk over i sitt organiserte stadium i indremisjonsbevegelsen (se Inre mission og Lågkyrklighet) og resulterte i de store lekmannsorganisasjoner for ytre og indre misjon. Mens de første generasjoner av prester, utdannet ved universitetet i Oslo (grunnlagt 1811), var preget av biblisisme og mild konfesjonalisme, kom med Gisle Johnson* (d. 1894) og hans elever en markert pietisme og streng luthersk ortodoksi inn i presteskapet. Den nasjonalkirkelige og kulturåpne grundtvigianisme* ble et betydelig innslag i kirkelivet, heftig og effektivt bekjempet av johnsonianerne. Fra 1870-årene gjorde en kirkefiendtlig stemning seg merkbar i den litterære gullalders frembringelser (se Bjørnson, Diktning och religion, Ibsen) og i kulturlivet i det hele. Kampen om den liberale teologi fra 1880-årene av ble i N. heftigere og langvarigere enn i andre land og fikk varige virkninger gjennom opprettelsen av Menighetsfakultetet 1908, organisering av presteskapet i sammenslutninger etter kirkestrids- 1255 linjer, splittelse i det kristelige studentarbeid osv. En kirkestrid som i andre land var forbigående, er her blitt kronisk og institusjonell. Striden kulminerte i 1920-årene (se Gleditsch) for å stilne av i 1930-årene. Under den tyske okkupasjon av N. 1940—45 kom kirken til å spille en betydningsfull rolle i den nasjonale kamp. Den var også gjenstand for hele folkets oppslutning og frembød bildet av en enhet og et samhold som etterkrigstidens erfaringer har vist ikke kunne holde i normale tider. 2. Religiøse nåtidsforhold. Ifølge Grunnlovens § 2 er »den evangelisk-lutherske religion» statens offentlige religion. Det altoverveiende flertall av folket tilhører statskirken. Det har vært lett adgang til å forlate denne siden 1845, også uten å gå over til noe annet kirkesamfunn. Etter folketellingen 1950 var det 123.314 personer eller 3,8 % av befolkningen som var utenfor statskirken. Av disse tilhørte 21.985 intet trossamfunn, mens 32.685 var medlemmer av pinsemenigheter og 19.561 tilhørte lutherske frikirker. Metodistene hadde 11.570, baptistene 8.964, adventistene 5.440 og den romersk-katolske kirke 4.753. Folkekirkens offisielle navn er både »Den norske kirke» og »statskirken». Statskirkesystemet har siden 1814 gjennomgått betydelige modifikasjoner, idet plikten til å tilhøre statskirken gjennom grunnlovsendringer og lov er blitt innskrenket til det minimum av personer som må pålegges denne plikt dersom statskirke skal bestå. Samtidig er enhver tvangsanvendelse bortfalt overfor kirkemedlemmer som f.eks. unnlater å la sine barn døpe eller deltar i privat nattverdfeiring eller hevder anskuelser i strid med kirkens lære, idet praktisk talt enhver form for kirketukt er forsvunnet. Konfirmasjon er en frivillig sak, i realiteten fra 1889, formelt fra 1911. Fra 1918 har statskirkemedlemmer valg mellom kirkelig og borgerlig vigsel ved inngåelse av ekteskap. Plikt til medlemskap i statskirken har i dag Kongen, over halvparten av Regjeringens medlemmer, geistlige embetsmenn, teologiske professorer og andre embetsmenn som har tilsyn med undervisningen i kri- 1256