byggende periode. Da kirken var på sitt høyeste i begynnelsen av 1300-tallet, hadde landet omkring 1.300 kirkebygninger, et presteskap på over 2.000 og 28 klostre. Benediktinerklostrene var grunnlagt på 1100-tallet (det eldste dog visstnok allerede stiftet av Knut den Mektige som et ledd i hans forsøk på å vinne N.). Under Håkon Håkonsson kom tiggerordnene, hvis privilegier fremkalte konflikter med domkapitler og sogneprester. 1200-tallet er den store kirkelige og litterære blomstringstid. Unionstiden fra 1319 av var en kulturell og religiøs nedgangstid. Forfallet ble påskyndet av svartedauden i midten av det 14. århundre, hanseatenes økonomiske utplyndring av landet og de idelige stridigheter og misforhold i kirken. En edel skikkelse er den danskfødte erkebiskop Erik Valkendorf (1510—22), som bl.a. lot det nidrosiensiske missale og breviarium utgi i trykken og arbeidet rastløst på å gjenoppbygge sin nedbrente domkirke. Reformasjonen nådde N. i en tid av landets dypeste vanmakt både politisk, kulturelt og religiøst. Helt uten forberedelse var jordbunnen ikke, idet der er svake spor av reformkatolicisme, bibelhumanisme og antydninger til luthersk folkebevegelse. Men reformasjonen ble innført ved kongebud, idet Kirkeordinansen av 1537* skulle gjelde også for N.; den ble vedtatt av herredagene i Oslo og Bergen 1539. Da erkebiskop Olav Engelbrektsson, den gamle religions og den norske selvstendighets siste forsvarer, i 1537 hadde oppgitt kampen som håpløs og flyktet til Nederland, var motstanden brutt. De katolske biskoper ble avsatt og erstattet med evangeliske biskoper, hvorav den første var Geble Pedersøn, valgt av domkapitlet i Bergen og etter sin overgang til lutherdommen ordinert i København 1537 av Bugenhagen. Hamar og Oslo bispedømmer ble slått sammen. Reformasjonen møtte en viss motstand i folket, men ble gjennomført i løpet av en eller et par generasjoner. Katolske sympatier i presteskapet og folket kom leilighetsvis for dagen til et stykke ut på 1600-tallet, likesom der også er svake calviniserende 1253 NORGE tendenser. Men fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske ortodoksi enerådende. Fra reformasjonen til 1814 var den kirkelige lovgivning vesentlig den danske, som gjaldt også for N. Den norske Kir keordinans av 1607* var i sin ferdige skikkelse lagt nær opp til den danske. Kodifikasjonen av kirkeretten i 2. bok av Christian V.s Norske Lov 1687 avviker bare på få punkter fra Danske Lov av 1683. Kirken ble i stigende utstrekning regjert og administrert fra København, især etter innførelsen av eneveldet 1660, som medførte at menighetens rett til prestevalg forsvant. Salmebøker*, liturgiske bøker, katekismer* og bibeloversettelser* var også de samme for de to land, idet de danske bøker gjaldt også for N. Den ikke ubetydelige norske salmediktning (Petter Dass*, Dorothea Engelbrektsdatter) fikk ingen plass i fellestidens offisielle salmebøker, og noen egen norsk bibeloversettelse kom først i det 19. århundre. Ortodoksiens tid oppviser interesse for kateketisk forfatterskap, kulminerende i Christen Staffensøn Bangs »Postilla catechetica» i 8 bind (1650—65) i barokkstil. Pietismen førte til en vekkelse som utgikk fra 7 unge prester i Romsdal (»Syvstjernen») med Th. von Westen (d. 1727) som den ledende skikkelse, fra 1716 leder av finnemisjonen. Samtidig utførte den ikke pietistiske Hans Egede (d. 1758) fra 1720 et heroisk misjonsarbeid på Grønland. Av største betydning for folkets religiøse liv ble innførelsen av konfirmasjonen* 1736 og opprettelsen av folkeskolen* 1739 som en ren kristendomsskole. Erik Pontoppidan* (biskop i Bergen 1747—64) gav i sin katekismeforklaring »Sandhed til Gudfrygtighed» folket en lærebok som har vært i bruk i N. i 150 år og har vært bestemmende for norsk lekmannskristendom. Opplysningstiden medførte et kulturoppsving og en norsk nasjonalbevissthet som er forutsetningen for det 19. århundres utvikling. Presteskapets kulturinnsats var betydelig, med opplysningsmenn som biskop J. E. Gunnerus (d. 1773) i Trondheim og presten Hans Strøm (d. 1797) og en opponent mot opplysningsånden i den myndige 1254