stendomskunnskap, rektorer for de høyere skoler. Folkeskolens lærere som underviser i religion, må tilhøre en luthersk kirke. Stortingets medlemmer har ingen bekjennelsesplikt. Lovgivningsmyndigheten i kirkens ytre saker tilligger Stortinget. Forskrifter angående gudstjenestelivet gis av Kongen, som ifølge Grunnloven »anordner al offentlig Kirke- og Gudstjeneste». Kongen utnevner alle geistlige embetsmenn (biskoper, proster, sokneprester, kapellaner, tredjeprester), mens hjelpeprester ansettes av biskopen med godkjennelse av Kirkedepartementet. Ved avgjørelse av kirkelige saker i statsråd stemmer bare regjeringsmedlemmer som tilhører statskirken. Kongen er ikke formelt bundet i noe spørsmål til å følge de kirkelige instansers innstilling. Egne geistlige domstoler finnes ikke siden 1887. Menighetsmøter og menighetsråd ble innført i 1920, idet dog menighetsmøter leilighetsvis hadde vært sammenkalt fra 1870-årene av til valg av salmebok og til å avgi uttalelse i spørsmål hvor departementet ville høre kirkefolkets mening. Stemmerett har alle statskirkemedlemmer som har politisk stemmerett. Valgdeltagelsen har vært særdeles liten. Menighetsrådene avgjør spørsmål angående kirkehusets bruk og ofringer og kollekter (rikskollekt finnes ikke), og de skal ha uttalt seg innen prest, prost eller biskop utnevnes. Bispedømmeråd ble opprettet i 1933, bestående av stiftets biskop, en prest og tre lekmenn, de siste valt av menighetsrådene. Disse råd er av loven gitt sterkt begrensede rettigheter, men tar ofte initiativ til fremme av det kirkelige liv i bispedømmene. Bispemøtet har fra 1917 trådt sammen årlig og er fra 1934 anerkjent som et offisielt organ. Ved »Lov om den norske kirkes ordning» 1953 ble bestemmelsene om disse organer kodifisert, mens et forslag om opprettelse av et kirkeråd som øverste rådgivende organ samtidig ble nedstemt av Stortinget. Se også Församlingsstyrelse, Kyrkoförfattning. N. er inndelt i 9 bispedømmer (Oslo, Hamar, Tunsberg, Agder, Stavanger, Bjørgvin, Nidaros, Sør-Hålogaland, Nord-Hålogaland), 1257 NORGE 92 prostier og 535 prestegjeld med ca. 1.450 —1.500 kirker og 903 prester i kirkelig stilling, derav 720 embetsmenn og 183 hjelpeprester o.s.v. I gudstjenesten følges Alterboken av 1920, Tekstboken av 1918, Gradualet av 1925 og Koralboken av 1926. De tre første finnes i utgaver i begge målformer. Menighetene har valget mellom »Landstads reviderte salmebok» (1924) og »Nynorsk salmebok» (1925). Karakteristisk for norsk kirkeliv er den store rolle som de kristelige organisasjoner innenfor statskirken spiller. De er oppstått som resultat av lekmannvirksomheten fra H. N. Hauge* av. De viktigste er Det norske misjonsselskap, Det norske lutherske indremisjonsselskap*, Norsk luthersk misjonssamband *og Vestlandske indremisjonsforbund*. Hertil kommer en rekke andre organisasjoner for hedningemisjon, Israelsmisjon*, omstreifermisjon*, sjømannsmisjon (se Sjömansvård), ungdomsarbeid“ och søndagsskole*. Alle disse virksomheter drives i N. på frivillig basis, ikke som ledd i den offisielle kirkelige virksomhet. Organisasjonene har ungdomsskoler, forlag og hoteller og utgir et stort antall blad og tidsskrifter. Deres lønnede sekretærer og reisetalere overgår presteskapet i antall. De fleste av organisasjonene samvirker fra 1938 av i Organisasjonenes fellesråd (med forløper i årlige rådslagningsmøter fra 1913 av). I visse hovedstadsaviser er der en markert kirkefiendtlighet som det ellers merkes mindre av utover landet. I de siste år har »borgerlig konfirmasjon» som konkurrent til den kirkelige fått noen tilslutning i Oslo. Ellers er det mer indifferentisme enn fiendskap som er kirkens vanskelighet. Kristen sed og skikk i folket, f.eks. bordbønn og husandakt, er gått i oppløsning, særlig i byene og på Østlandet. Radioandaktene har dog utvilsomt brakt en viss renessanse av husandakten i nye former. 3. Kirkens arbeid. De store avstander bevirker at mange landskirker ikke har gudstjeneste hver søndag, idet presten har to eller flere kirker å betjene. De forbedrede samferdselsmidler og spesielle tiltak som 1258