frelse. Det hele menneske og alt som vedkommer det enkelte menneske skal før eller senere ha et møte med Guds ord, komme under Guds ords lys, selv om dette ofte må skje uten så mange ord, kanskje stundom ved at sjelesørgeren med sin. omsorg og kjærlighet åpenbarer mere enn et menneskes omsorg, Guds egen kjærlighet og omsorg. S. kan altså både defineres meget snevert og meget vidt. I sin anvendelse er s. ikke snever. Boken som rommer alt fra Salomos høysang til Åpenbaringsbokens nye Jerusalem skulle være den beste kontroll overfor all innsnevring av s., samtidig som den garanterer mot all utflyting, mot å ta feil av det som er s.s mål: Å hjelpe mennesker til Gud. Hvem skal øve s.? I vår kirke er ikke s. begrenset til bare å være prestens oppgave. Luther hevder klart at enhver kristen bror kan være sjelesørger. Calvin anser s. som en funksjon som tilkommer presten og menigheten. Luther gjør også gjeldende at en lekmann kan ta imot skriftemål og meddele absolusjon. Synet på det alminnelige prestedømme er her gjennomført. Men samtidig må det være klart at presten bør ha kjent et særlig kall nettopp til s.s tjeneste. Han har også fått kirkens og menighetens kall og oppdrag til å utføre denne tjeneste. For å fullføre den best mulig trenger han teologiske studier som klargjør for ham det budskap han skal forvalte, han trenger den hjelp psykologien kan gi, men først og fremst trenger han et sjelesørgerhjerte. For her gjelder det: »om jeg ... ikke har kjærlighet, da er jeg intet» (1. Kor. 13: 2). Litt.: W. Gruehn, Seelsorge im Lichte der gegenwärtiger Psychologie (2. ed. Schwerin 1927); H. Asmussen, Die Seelsorge. Ein praktisches Handbuch über Seelsorge und Seelenführung (3. ed. München 1935); J. Sutherland Bonnell, Pastoral psychiatry (New York 1938); R. May, The art of counseling. How to gain and give mental health (Nashville, Tenn. 1939); P. Olsen, Fra sjelesorgens verden (Oslo 1940); C. R. Rogers, Counseling und psychotherapy. Newer concepts in practice (Boston 1942); dens., Clientcentered theraphy. Its current practice, implications and theory (Boston 1951); A. Meader, Hur själen läker sig själv (Sthm 1943); H. !. Schou, 18 545 SJØMANNSMISJON Sygdommens betydning for det religiøse sjæleliv (Khvn 1943); E. Thurneysen, Die Lehre von der Seelsorge (Zollikon—Zürich 1946); G. Bergsten, Psykologien och själens vård (3. ed. Sthm 1947); J. Björkhem, Livet och människan (6. ed. Sthm 1942); A. Fjellbu, Sjelesorg (ny utvidet ed. Oslo 1953; sv. overs. Själavård, 3. ed. Sthm 1954); J. C. Blumhardt, Seelsorge (Ausgewählte Schriften 3, Zürich 1949); V. Dickmeiss, Sjælesorg (Khvn 1954). A. Fj. SJÆLLANDS STIFT, se Københavns stift, Roskilde stift. SJØMANNSMISJON. Under betegnelsen s. samles i dag det kristelige arbeid som drives blant sjømenn i utenriks fart eller blant fiskere og sjømenn i innenriks fart. Den første organiserte s. begynte i frikirkelige kretser i England.I 1814 ble »Port of London Society for Promoting Religion among Merchant Seamen» stiftet av George Charles Smith. Smith og hans venner holdt møter ombord på skip i Themsen og fikk snart sitt eget » Bethel-skip». I 1825 leiet de den dansknorske kirken i London og den var i flere år basis for virksomheten i Port of London Society. Allerede i 1815 var arbeidet tatt opp i andre britiske havner av »The Bethel Union Society». Disse to institusjoner ble sammensluttet under navnet: »The British and Foreign Sailors’ Society.» Her ble det altså tydelig markert at de hadde sett det kristelige ansvar også for sjømenn fra andre nasjoner som kom til britisk havn. De nordiske s. har sin historiske bakgrunn i de vekkelser som bar frukt i dette oppofrende arbeid også for våre sjømenn. Allerede i 1860, 4 år før s. ble organisert i Norden, kom en av »Thames-misjonærene», August Thiemann, til Norge for å lære språk. Han fikk en av landets sosiale foregangsmenn, Eilert Sundt, interesseret, og denne skrev et varmt inlegg for den engelske s. i sitt blad » Folkevennen», dog enda uten tanke på noe selvstendig nasjonalt arbeid. Noe senere enn de frikirkelige kretser i England kom også Church of England med i s.-arbeidet. Presten John Ashley hadde i 1834 tatt opp arbeidet i Bristol-kanalen, og han var også den 546