Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Mennesket — marionett og åndsvesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MASKINER OG MASKINMENNESKER
perioder da den omgivende verden strømmer inn på oss som en
ond realitet, vi kan bare reagere på den med angst og vi ser oss
oss om etter en utvei til å slippe unna? Situasjonen kan tilspisse
seg til en krise, et vendepunkt, en omvendelse. Jeg minnes en
slik situasjon fra mine unge år, en høstkveld i en amerikansk
industriby som lykksaliggjorde hele verden med grammofoner
og hermetisk tomatsuppe.
Jeg følte meg ellers litt lettere til sinns da jeg gikk ut fra
mitt standardiserte losji den kvelden for å gå på biblioteket,
hvor det var meget hyggelig. Men så hendte det noe trist med
det samme jeg kom ut på Broadway: En liten hvit terrier ble
overkjørt av en bil, som kjørte videre. Ingen eier viste seg, og
den led skrekkelig før den døde der på en plen med meg som
eneste selskap. Og der måtte jeg la den ligge.
Ensomheten og angsten for livet føltes overveldende etter
denne lille demonstrasjon av lykken ved å kjøre bil. Den milde
luften som jeg før hadde suget inn med velbehag, føltes lummer
og trykkende. I en sidegate så jeg for meg den uendelige raden
av nøyaktig like arbeiderboliger på den ene siden, ruvende
fabrikkbygninger på den andre, rundt om meg på Broadway
skvalpet strømmen av maskiner og maskinmennesker. Ved hus-
veggen satt en neger på en høy messingbeslått tronstol og skrek
grammofonaktig: Shoeshine, shoeshine, sir! Seriefabrikerte
piker sto arm i arm og glodde idiotisk på seriefabrikert luksus
i butikkvinduene. Oppover trappa til tannlægekontoret lyste
det elektrisk på hvert trinn: PAINLESS PAINLESS PAINLESS
PAINLESS... Det samme kunne det ha stått over kinoen, hvor
folk strømte inn for å nære sine massefabrikerte illusjoner med
skyggevirkninger på en hvit flate. Jeg følte hvor jeg avskydde
dem, de forbannede, mekaniserte robotene. Og hatets angst tok
kveletak på strupen.
Da behaget det min barndoms Gud å tale til meg: Gi deg nå.
Be om tilgivelse for dine synder, så skal jeg hjelpe deg litt.
Jeg så opp. Over denne latterlige maskinsivilisasjonens flekk
på det veldige amerikanske kontinent hvelvet stjernehimmelen
seg i sin evige majestet. Og jeg tenkte opp mot den: Min barn-
doms katekismus-Gud, du er ikke til. Det er smått stell med
meg nå, men jeg har sloppet din faderhånd, jeg går alene og
ditt faderøye hviler ingenlunde på meg. Jeg vil prøve å finne
ut hvorfor jeg er redd og hvorfor hele verden er det. Du skal
5 — Georg Brochmann. 65
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
