Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Mennesket — marionett og åndsvesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ER DER EN VILJE, ER DEN FRI
iallfall ikke skremme meg lenger. Jeg ber heller ikke om din til-
givelse og trøst.
Og så gikk jeg videre. Kanskje på en bar, sikkert på en bar.
Det husker jeg ikke. Men jeg holdt hodet høyere, det vet jeg.
Livet skulle leves. Jeg ville være tapper, jeg ville være åpen.
Og så inntraff det merkelige at disse seriemenneskene på Broad-
ways løpende bånd ikke var meg uvedkommende lenger. Det
var jo gutter og jenter, menn og kvinner som levde livet så godt
de evnet med chewing gum, shoeshine, painless kino og det hele.
De var medmennesker, hver eneste av dem var født av en kvinne,
og THE UNDERTAKER hvis diskrete vindusutstilling av første-
klasses service til begravelsen jeg nettopp passerte, kunne rolig
basere sin forretning på at de alle ville bli hans kunder når tiden
kom og de skulle rulle på gummihjul for siste gang.
Kampen mellom marionetten i oss og åndsvesenet, mellom vår
menneskelighet og mekaniseringen, mot de krefter, åndelige,
politiske og mekaniske, som vil tvinge oss inn i sjablon, den
kampen har tatt meget farligere former i vår teknikkens tids-
alder enn i noen tidligere periode av menneskeslektens historie.
Og denne kampen for menneskelykke må føres uavkortet også
når denne okkupasjonstiden er slutt. Vi kan håpe at vi har
lært å føre den mer bevisst og mer seierrikt enn før, nå etter at
vi har lært mekaniseringens apoteose å kjenne i dens mest
diabolske utfoldelse, og hvordan vi skulle seire over den...
Vi har lært det: Er der en vilje, så er den fri, og har vi indre
frihet, kan ingen mekanisme lage oss til marionetter.
Tilføyelse til 2. opplag:
I sin bok Arival and Departure, som jeg av gode grunner ikke
hadde lest, gjør Arthur Koestler seg til talsmann for det samme
syn på mennesket som det jeg her har hevdet: Der er en «kjerne»
psykoanalysen ikke kan trenge inn til eller forandre på.
66
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
