Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det humanistiske ideal
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DET STORE IDEAL: Å VÆRE ET MENNESKE
samvirke av alle samfunnsmedlemmer danner et dobbelt system,
det vi kaller samfunnets kultur og det vi kaller sivilisasjon. Det
finnes mennesker som forener sin tids og sitt miljøs høyeste kul-
tur med dets ypperste sivilisasjon, og som uvilkårlig forsøker
å holde det dobbelte system i likevekt i det samfunn de tilhører,
ja i verden. Vi kaller slike mennesker for humanister, og den
kraft hver enkelt av dem og alle i fellesskap utøver, for humanis-
men. Kampen mellom humanismen og de antihumane krefter
har pågått fra tidenes morgen.
I første Moseboks legende om det spirende menneskesamfunn,
i beretningen om Kain og Abel, finner vi den igjen. Her represen-
terer gjeteren og dyrenes betvinger Kain sivilisasjonen, teknik-
ken, mens den fromme og konservative jorddyrker Abel repre-
senterer kulturen. Samarbeidet mellom disse to skulle gi det
harmoniske samfunn med lykkelige kår for alle, men det for-
utsetter en viss fordragelighet og gjensidig forståelse. Det gikk
dengang som det har gått så mange ganger siden, sivilisasjonen
tyner kulturen, humanismen er ikke sterk nok til å forhindre
Kains mord på Abel. Og når Kain svarer sin dårlige samvittighet
med at han vel ikke er sin brors vokter, da er det antihumanisme
i rene ord. Kains etterkommere ble teknikere.
Positivt er humanismens idé uttrykt på alle mulige måter i
alle tiders og alle lands litteratur, men neppe klarere og knappere
enn av den romerske forfatter Publius Terentius i hans komedie
med det humoristisk tungegymnastiske navn Heautontimoru-
menos. I første akt spør hovedpersonen, selvplageren Menede-
mus sin nabo Kremes om han virkelig har tid til å befatte seg
med andres bekymringer, og da svarer Kremes med en replikk
som fikk datidens teaterpublikum til å bryte ut i bifallsstorm, og
som har vist seg å bevare sin slagkraft gjennom mer enn to tusen
år: Homo sum, humani nihil åa me alienum puto, «jeg er et menne-
ske, intet menneskelig er meg uvedkommende». Nevrotikeren
Menedemus er isolasjonist og nonintervensjonist, han har ikke
godhet og overskudd til overs for noen, hele hans energi går med
til å plage seg selv. Kremes” personlighet, derimot, var organisert
under dette store og enkle ideal, å være et menneske, og derfor
hadde han også kraft og godhet til å ta seg av sine medmenne-
sker. Kremes er samfunnsbevareren i egentlig forstand, uten
mennesker med hans innstilling, uten den humanismen de ut-
stråler, ville kraftfeltet mellom menneskene splittes. Hva det
78
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
