Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det humanistiske ideal
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DEN PASSIVE OG DEN KJEMPENDE HUMANISME
dominante ideal er for personligheten, som det samler under sin
retningsskapende kraft, det er humanismen for samfunnet: ved
å skape harmoni mellom kultur og sivilisasjon. Likesom et domi-
nant ideal er nødvendig for å samle personligheten til lykke-
skapende utfoldelse, er en tilstrekkelig sterk humanisme nød-
vendig for å sikre samfunnet en harmonisk og lykkelig utvikling.
Historisk knytter begrepet humanismen seg til renessansen
under pave Nicolas V i Roma og Lorenzo av Medici — «il magni-
fico» — i Firenze, før den blomstret opp i Tyskland, Nederland,
Frankrike. Det dreiet seg til å begynne med mer om en måte å
tenke på enn om en filosofisk oppfatning. Humanismens innhold
var på samme tid klart begrenset og vanskelig definerbart. En
humanist var i første rekke en mann som hadde kultivert sin ånd
ved studiet av de greske og romerske kulturlevninger, og deri-
gjennom trengt inn i antikkens tankegang. Han fordømte de rå
lidenskaper og vold, fordi det førte uorden med seg og hindret
åndsarbeid. Det var humanister som var kristne, men ikke var
kristne fordi de var humanister. Tendensen gikk unektelig i ret-
ning av å utskille og dyrke forstandsmennesket, homo sapiens,
til fortrengsel for homo spiritualis, åndsmennesket.
Erasmus av Rotterdam, som gjaldt for å være den store typen
på en humanist, kunne sitte fornemt tilbaketrukket og dømme
mellom de stridende parter uten selv å våge skinnet. Og når
Sir Thomas More, Henrik VIII’s kansler og forfatteren av boken
om ideallandet Utopia, ble mer enn humanist i akademisk betyd-
ning, men i høyeste grad i vår betydning av ordet, så var det fordi
han motsatte seg despotiet med livet som innsats og led martyr-
døden. De åndelige etterkommere av Erasmus er noninterven-
sjonistene som i mellomkrigstiden forkynte at vi måtte «forstå»
fascismen, fordi intet menneskelig skulle være oss fremmed, ikke
blande oss inn i den spanske invasjonskrig fordi en skal holde
seg i fred, ikke si sannheten om Nazi-Tyskland for ikke å legge
seg ut med noen. Thomas Mores åndelige etterkommere, det
er de kjempende humanister, de som nå er pint til døde, sitter i
fengsel, er i landflyktighet eller kjemper åpent eller i det skjulte.
på den indre front!
Den klassiske humanisme begynte hurtig å degenerere til en
art av skolastikk. De første humanister brakte nok et friskt ån-
dens vær med seg, overbevist som de var om at verden var gjen-
født, men det var unektelig en del fakter og teater omkring gjen-
79
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
