Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Kultur, sivilisasjon og lykke
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
LYKKEN VED ILLEGALE AVISER
naturligvis også beviser på, men langt færre enn en kunne ha
fryktet.
Vi lærte også en annen ting, noe vi burde ha visst, men som
ofte var blitt glemt: Dagspressens eksistensberettigelse ligger i
nyheten, den pålitelige nyhet. Derfor ble «jøssingavisene» med
sine fattigslige få sider ofte dårlig hektografert tekst tatt imot
som en kostelig gave. Uten disse lappenes knappe, men stort
sett pålitelige opplysninger ville det norske folk høyst sann-
synlig ikke ha kommet gjennom okkupasjonstiden med sin moral
så godt i behold som det nå (juli 1942) ser ut til at vi skal greie
det. Jeg har opplevd å se folk kysse disse papirlappene, trykke
dem mot sitt hjerte på en måte som måtte forekomme en ytterst
unorsk, så vanskelig som vi har for å vise våre følelser. Det
var ikke for det at de brakte «gode» nyheter, de gjorde det
ytterst sjelden i den tiden, men fordi de ga oss sannheten om den
aktuelle situasjon.
I sin holdning til kinoen reagerte også folk på to forskjellige
måter. Da de tyske forfilmene satte sitt preg på programmet,
holdt de fleste opp med å gå på kino, ikke bare som en demon-
strasjon mot propagandaen, men ut fra en alminnelig protest-
holdning. De følte ingen trang til å gå til forsamlingslokaler og
underholdes, selv om det tilfeldigvis ikke skulle være noe pro-
paganda den dagen. Vi som reagerte på den måten, opplevde
at kinoen ikke etterlot noe som helst savn. Vi konstaterte at i
tider som dem vi nå gjennomlever, er kinoen en betydningsløs
faktor i menneskets lykkefølelse. En må da forundre seg over
at det i okkupasjonstiden fantes såpass mange nordmenn som
gikk på kino. Det var riktignok mest halvvoksne og meget unge
mennesker for hvem kinoen er blitt et behov. At det bidro til å
øke deres lykkeopplevelser og styrke deres lykkeevne er tvilsomt...
Interessantest er kanskje de erfaringer vi gjorde med radio-
kringkastingen. Etter hvert som N.S. og tysk innflytelse gjorde
seg mer og mer gjeldende i programmene, opphørte folk å høre
på de norske sendingene — selv ikke musikk eller «nøytrale»
foredrag fant lyttere. Kringkastingen sendte en meget flott og
prangende programavis gratis til hver lytter, det må ha kostet
enormt, men virkningen var negativ. Folk fant en kjærkommen
anledning til å demonstrere ved å rive det flotte programbladet
i stykker og strø det ut på gata. Men til gjengjeld ble lyttingen
på de norske sendingene fra London av desto større betydning,
105
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
