Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Veien mot øst og veien mot vest
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TA SIN HATT OG GA
Luftbyggda slott
skimra ju blott
skimra och locka och brista.
Men det viser seg, vi kan ikke velge når det kommer til styk-
ket. Det er noe i oss som reiser seg til protest, enten vi vil eller
ikke, vi må gå veien mot vest, vi Vestens folk. Det er mulig at
det vi kaller Østens vei, den totale frigjøring fra hjulet, kan by
på en individuell vei til lykke for den enkelte, men som samfunn
og folk er denne flukten helt stengt for oss. Og selv de enkelte
som tror at de har funnet veien mot øst, bedrar kanskje seg selv.
Lin Yutang, forfatteren av den bedårende boken om China, «Mitt
land og mitt folk», han mener det. Européiske buddhistiske mun-
ker røpet seg for ham, for orientaleren, ved sine ivrige stemmer og
sine bevegelser, som de selv innbilte seg var fullkommen befridd
for Vestens ånd.
Det er vel ikke mange av leserne som ikke har opplevd det:
At en plutselig en dag har følt sivilisasjonen omkring seg som
en forbannelse, som noe totalt feilaktig, et blindspor som menne-
skene har kjørt seg fast i og som de aldri kan komme seg ut
av igjen. Et handlingsmenneske kan da ha lyst til å rømme i
ordets direkte mening, ta sin hatt og gå. Det var nettopp
hva f. eks. Sherwood Anderson gjorde. Han drev som disponent
for en fabrikk i Midt-Østen, og var just i gang med å diktere
sin stenograf, da han ble overfalt av en så usigelig lede ved
det hele at han sa: «Jeg vasser i en elvebunn», tok hatten
ned av knaggen ved døra og gikk. Med den villede sinnssvake
replikk forlot han det åndsfortærende miljøet han følte drepte
lykken (kona hans var nok en dominerende faktor i det mil-
jøet), og startet et nytt liv og dertil en ny litteratur i Syd-Sta-
tenes primitive, men desto menneskeligere miljø. Det er et slikt
press og et slikt valg som har drevet mange sivilisasjonstrette
menn — ja, kvinner også — fra kontor og asfalt ut i et liv som
kalles eventyr, men som for mange mennesker har vært det
eneste riktige og derfor lykkebringende — iallfall for en tid:
Gullgraver i Alaska, fangstmann på Grønnland, storviltjeger i
indre Afrika, dagdriver på Balearene . . . De færreste — om
noen — har under denne sin flukt fra sivilisasjonen gitt helt
avkall på den, de reiser med dampbåt og bil, de har det mest
moderne utstyr, teknikkens siste ord i jaktvåpen. Ikke få av
114
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
