Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Veien mot øst og veien mot vest
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
KRISTENDOM OG HUMANISME
Jo verre det går til
dess vissere han vinner,
dess større kraft han finner
når blott han kjempe vil.
Det ligger en lykkelig overbevisning om viljens kraft til frelse
i det verset, så karakteristisk for Vestens innstilling. Vår religion
har også alltid vært en frelsens religion, hvis hovedmotiv er at
vi på en eller annen måte — vekten har skiftevis vært lagt på
tro, gode gjerninger, en omvendelse osv. — kan vinne lykksalig-
heten i form av samfunn med Gud. Denne lykke kan ikke vinnes
på annen enn den religiøse vei, men den er ikke selvutslettelsens
og den store stillhets lykke i nirvana, målet for Østens vei, den
er ikke flukt. Gjennom alle forvillelser og verdslighet har dog
kristendommen bevart noe av denne sin stridende karakter, denne
dobbelthet i sitt vesen som er uttrykt ved disse ord av Frel-
seren: «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd», og
på den annen side: «Kom til meg, alle dere som er trette og
besværede, og jeg vil gi dere hvile». Ved sin martyrdød på kor-
set oppfylte Jesus et religiøst ideal som gjelder til alle tider.
Mannen som ikke flyktet for martyriet.
Samtidig og parallelt med de religiøse idealer oppsto det og
utviklet seg andre, vi kan kalle dem humanistiske. Dette at menne-
sket erkjente seg selv som et dødelig, jordisk vesen, men av en
art vesensforskjellig fra alle andre, skapte et lykke-begrep
som atskilte seg skarpt både fra det animalske velvære, hvor
tanken på døden og idealer ikke kommer inn, og fra det religiøse
lykksalighetsbegrep, som ikke var av denne verden hvor den
timelige død var en overgang til evig fred og harmoni. De ånder
som utformet det humanistiske ideal oppfattet lykken som et
etisk begrep, en moral som krevde kamp mot den blinde skjebne,
kamp for å realisere personligheten, individualiteten. Til sine tider
kunne de religiøse og de humanistiske idealer gå opp i en høyere
enhet, til andre tider stå steilt mot hverandre som når den kris-
telige fornektelse av «kjødet», dvs. de medfødte instinkter, sto
bent imot humanismens erkjennelse av dem som selve person-
lighetens råemne, som i kamp for sitt ideal kunne forme seg til
det nye vesen som kalles kulturmennesket.
I den nyere tids historie har vi et merkelig eksempel på hvor-
dan humanismens grunnidé, erkjennelsen av at menneskelig lykke
116
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
