Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Veien mot øst og veien mot vest
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
JEAN JACQUES ROUSSEAU
bare kan trives når mennesket får følge og utvikle sine med-
fødte instinkter, slo igjennom på en tid da de ledende kultur-
krefter i Europa syntes å være enige om at veien til alminnelig
lykke gikk over stadig høyere og mer utviklet sivilisasjon.
Tanken om at mennesket kunne gjenvinne sin lykke ved å
kaste av seg sivilisasjonens åk og rense kulturen ved å vende
tilbake til naturen og utfoldelsen av de enkle instinkter, slo som
et lyn ned i Jean Jacques Rousseau da han i 1749 tilfeldigvis
fikk lese om en prisoppgave vitenskapsakademiet i Dijon hadde
satt opp: «Hvorvidt har gjenreisningen av vitenskapen og kuns-
ten bidradd til å ødelegge eller foredle moralen? I sin bok
«Rousseau bedømt av Jean Jacques», hvor han omtaler seg selv
i tredje person, forteller han: «Fra sin ungdom av hadde han
ofte spurt seg selv hvorfor ikke alle mennesker var gode, bra
og lykkelige, som han syntes de var skapt til; han lette i sitt
hjerte etter den hindring som skulle forby dem det, men fant
den ikke. — — Samtidig som han beundret menneskeåndens
fremskritt, ble han forbauset over å se samfunnets ulykker vokse
i samme forhold. Han skimtet en hemmelig motsetning mellom
menneskenes natur og samfunnsordenen, men det var snarere
en tåket følelse, en ubestemt anelse, enn en klar og begrunnet
dom. — Det latterlige håp om endelig en gang å la fornuften
og sannheten seire over fordommen og løgnen, innga hans hjerte,
som var oppflammet av tanken på menneskehetens fremtids-
lykke og æren ved å bidra til den, et språk som var verdig en
så stor oppgave».
Rousseaus flukt fra den ulykkebringende sivilisasjons verden
til en lykkelig naturtilstand var ikke bare tenkt som en drøm,
den ble både av ham selv og iallfall av andre oppfattet som et
aktivt politisk og sosialt program.
Det var sikkert Rousseaus opprinnelige mening å rasere sivili-
sasjonen. Han talte i besvarelsen av prisoppgaven om å knuse
statuene, brenne bibliotekene osv., men dette gikk han klokelig
ifra da han i beundringsverdig polemikk forsvarte sin avhand-
ling bl. a. mot den landflyktige konge av Polen, som den gang
oppholdt seg i Paris. Avhandlingen oppnådde enorm suksess
i det samfunn Rousseau tilsynelatende foraktet så dypt, men
hvis beundring i virkeligheten var selve livets lykke for ham.
Han ble i høyere grad enn noe annet enkelt menneske opp-
havsmannen til den humanistiske bevegelse vi kaller romantik-
117
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
