Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Drømmen, leken og lykken
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HJERNENS TOMME, UBRUKTE VERKSTEDER
forekommer ham stygt og vemmelig, fordi han har glemt det ani-
malske kroppsspråket. Barn har f. eks. mye av den samme umid-
delbare interessen for ekskrementer som bikkjer har den, like-
gyldig om de er kjøtere eller de fineste rasedyr. Mye av det en
foretok seg som barn og følte utpreget lykke ved, vil en som
voksen vemmes over eller se på som den rene tortur. Vesent-
lig er det at barn ikke trettes ved gjentagelser, de kan nyte å
gjøre den samme bevegelsen, frembringe den samme tonen eller
si det samme ordet hundrevis av ganger uten å trettes ved det.
Barnas nære sammenheng med naturen og den lykke de føler
i kontakten med den, kan i grunnen best iakttas hvor, av en eller
annen grunn, barnet ikke får adgang til natur, men hvor deres
natursans seirer over hindringene. Tenk på H. C. Andersens lille
gutt som ligger bundet til senga, men føler hele lykken ved
bøkeskogen ved å holde en liten lauvgrein opp i sola, eller skil-
dringen Ivar Lo-Johansson gir av Olle Sackeus, den tæringssyke
gutten som måtte sitte inne, men lurte seg til å ta ut filla som
satt i den istykkerslåtte ruta for å nyte vinden: «Iblant blåste
det. Blesten ble da en overordentlig opplevelse for ham. Han
stakk begge hendene ut gjennom hullet i ruta og kjente den
kitlende strykningen av blesten, som badet hendene hans som
i et hav. Han levde intenst i de sekundene. Han jublet av lykke.
Han satt der hele dagen, og da glemte han å spise av den maten
moren hadde satt fram. Han satte filleputa tilbake i ruta først
når han så henne komme på avstand. Da hadde han opplevd en
hel dag av lykke. Ansiktet hans lyste av den».
For et barn er det livsviktig ustanselig å bevege seg, det er
sanser og muskler og nervesystem som oppøves, likesom stor-
hjernen erobres i framstøt på framstøt. Den hjernen barn fødes
til verden med er uforholdsmessig stor, men kan absolutt ikke
brukes, alle de forskjellige sentra i hjernebarken hvor de for-
skjellige psykiske virksomheter senere får sine vel innarbeidde
verksteder er tomme og ubrukte. Gjentagelsen er en absolutt
nødvendighet; ble en voksen tvunget til å bevege seg slik og
gjenta det i timevis, ville han formentlig snart miste forstan-
den. Vi glemmer så altfor ofte denne vesensforskjell mellom barn
og voksen, og forlanger at ungen kan «holde seg noenlunde rolig
iallfall». Å tvinge et barn til å være helt rolig er tortur, hindrer
dets utfoldelse og følgelig dets lykkefølelse.
Kunstneren som ikke behøver å bruke ord, kan ofte fortelle
125
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
