Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Drømmen, leken og lykken
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BARNET OG URMENNESKET
Når jeg tenker på mine egne barneår og leter etter den sterkeste
lykkeopplevelse, da er det — ganske uventet — at treet står for
meg. Ikke bare «du grønne glitrende tre, goddag», det er selvsagt,
men mange andre trær. Jeg minnes en osp i skogen, et stort og
vakkert tre, som jeg tilba på fullstendig neger-maner (uten å vite
noe om de primitive folks magi) og det var intens, religiøs lykke-
opplevelse knyttet til å risse mystiske tegn inn i barken på det.
Jeg minnes en bjørk . .. Undres om jeg ikke da var 7 år? Bjørka
strakte en nesten vannrett, kraftig gren over hagemuren, og jeg
kunne bruke den som en svingstang, komme meg opp på den
ved å slå det høyre benet om den og vri meg innpå. Med hurtige
og innøvde bevegelser gled jeg oppover langs stammen til jeg
nådde en slags stol jeg hadde laget av kvister mellom to kraf-
tige grener. Mer primitiv enn en orangutangs reir, men intet
vidunder av en moderne lenestol har inngytt meg en brøkdel av
den svimlende lykkeopplevelse det var å sitte der. Svimlende, ikke
fordi jeg satt høyt, men fordi jeg følte meg uforklarlig salig
der oppe med ryggen mot trestammen og en hånd knyttet om
hver av de to tykke grenene. Hva jeg gjorde der? Ingenting.
Jo, jeg sang. Jeg sang om Alice og Ben Bolt med meningsløse
variasjoner. Det ble vel helt uartikulert til slutt, barbarisk knur-
rende lykkelåt. )
Men når jeg nå har trukket disse lykkeminner om trær fram
fra mitt erindringsdyp, og tenker på hvilke instinktsenergier disse
opplevelser har gitt utløp for, da erkjenner jeg svimmelt hvor
langt mange av våre barndomsinstinkter må gå tilbake. For det
er da noen år siden våre forfedre levde i trærne . . . Barnet kom-
mer til vår moderne verden fra en fjern, fjern urtid og med de
instinkter som svarer til det. Erkjennelsen av dette betyr en revo-
lusjon i betraktningen av hele vår kultur og sivilisasjon. Barnet
er i all sin ynde og med all sin sjarm den ekte barbar som går
lys levende iblant oss. Ble vår kultur rasert — et tankeeksperi-
ment som ikke lenger ligger så fjernt etter det vi opplever i disse
dager — vil barna ikke savne den!
Psykologene forteller oss at det er i alderen mellom tre og fire
at den viktigste psykiske utvikling foregår i menneskelivet, da-
oppstår den følelsesbetonte forestilling om jeg’et. Plutselig en dag
betrakter barnet for første gang seg selv, og dette første inn-
trykk av «møtet med seg selv» vil sitte igjen for resten av livet
og være av største betydning for utviklingen av ens karakter.
137
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
