Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Drømmen, leken og lykken
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
UHYGGELIGE FASER I INSTINKTUTVIKLINGEN
dens mål og med bruk av de nedlagte instinkter? Når jeg selv
har hatt en overordentlig lykkelig barndom, kommer det vel mest
av at jeg vokste opp på landet, fra mitt sjette år endog i en av-
stengt fjellbygd. Stoffet til drømmen jeg levde i fikk jeg fra
naturen og fra bilder og etter hvert bøker jeg leste i — det var
intet forbud mot noen bøker, og vi hadde svært mange. Ingen
av disse ting trengte inn på meg med den flengende kraft som
filmen jo må gjøre. Først som elleve års gutt fikk jeg se de første
dårlige filmene, og syntes det var en veldig opplevelse — ble helt
filmgal. Men nettopp takket være deres dårlige kvalitet og at
jeg hadde fått bygge opp min drømmeverden i fred inntil da,
gjorde filmen et høyst forbigående inntrykk og ga meg — så
vidt jeg kan forstå — overhodet ingen impulser.
Den eneste lykkelige måten barna kan få utløsning på for sine
sosiale instinkter er gjennom lek sammen med andre barn, og
helst gutter og piker sammen. Da lærer de det vesentlige ved
ethvert lykkelig samfunn, samspillet, og at det ikke er moro når
ikke reglene blir strengt overholdt. De fleste mennesker vil aldri
senere i sitt liv oppleve en så fullkommen lykke som den de nøt
i barndommens lek mellom gutter og jenter — når den gikk som
best, når pikene var game og guttene ikke skulle kjekke seg med
å være brutale. Da var alle instinkter tatt i bruk, kropp og sjel
i helt harmonisk samvirke og utfoldet seg i herlighet og glede
uten grenser, fordi det ikke bare foregikk i drømmen, men også
i virkeligheten.
Instinktene kommer fram gradvis og kan ha uhyggelige faser.
Det er således ikke tvil om at de fleste barn har perioder av sa-
disme, de piner dyr som de ellers ikke vet hva godt de skal gjøre.
Selv snille og pene barn, som det heter, kan være likefram dje-
velske i sine påfunn og gjennomføre dem hensynsløst. Deri ligner
jo barnesadismen den voksnes perverterte sadisme, men i motset-
ning til den, går barnas i regelen over av seg selv, ved videre-
utvikling av instinktet eller sublimering. Det finnes vel knapt et
voksent menneske som ikke må ryste på hodet og grøsse når de
tenker på med hvilken lyst og glede de begikk virkelige skjen-
selsgjerninger da de var barn; ingen makt på jorden kan få dem
til å gjøre lignende nå. Ja, jeg vet godt at mange vil benekte
det, men er det ikke fordi de ikke «husker» — rettere sagt, har
klart å fortrenge disse vemmelige minnene om en instinktsutfol-
delse de ikke lenger kan fatte.
136
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
