Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Overgangsalder og gjenfødelse
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DE VENTER DET VIDUNDERLIGE
at han har lest Andreas Eriksens bok: Efterpå gikk vi hjem.
Hele ånden over livet på skolen slik det rulles opp for ham i boken
forekommer ham så fjern og uvirkelig, som tilhørte den en
lengst svunnen tids periode, som dog ikke ligger lenger tilbake
enn at han selv gikk på middelskolen den gangen. — «Lyspro-
pellen på Folketeatret dreide langsomt rundt», sier forfatteren
et par steder, og med disse knappe ord tid- og stedfester han
ånd og miljø bedre enn den lengste skildring kunne ha gjort det.
Lyskasteren på Folketeatret kan jo nettopp stå som en eksponent
for den siste halvdel av 30-årenes Oslo. Nå har i mange år andre
lyskastere sopt himmelen og spredt skrekk og gru istedenfor
lys og glede. Og akkurat som lyskasterne har forandret menta-
litet, hadde jeg nær sagt, slik har også livet forandret seg, ikke
minst på skolen. Deres skolegang synes oss å være en ren idyll,
de kamper som de førte og de spørsmål som opptok dem, fore-
kommer oss så små og ubetydelige, ja, av og til rent ut sagt
barnslige, i forhold til de kamper vi har ført og de spørsmål vi
har søkt å løse. Men så har vi jo også hatt den store, samlende
opplevelsen som Tore savnet så sårt. Frihetskampen har sveiset
storparten av lærere og elever sammen uansett stand, religion
eller livsoppfatning.
Slik synes det ved første øyekast, men ved nærmere ettertanke
må man kanskje revidere førstehåndsinntrykket litt. Har nå
denne store, samlende opplevelsen formådd å omskape skolen
slik Tore håpet det? Svaret må bli «Nei». Likeså litt som den
dyktigste kirurg ved et operativt inngrep kan formå å skape
et skikkelig menneske ut av et misfoster, likeså litt kan en stor
samlende opplevelse klare å omskape skolen. Nei, her må noe
nytt reises fra grunnen av.
Til tross for «den store, samlende opplevelsen», vil altså en
okkupasjonsgymnasiast av og til kjenne seg godt igjen i A.
Eriksens bok. Lærerne er jo akkurat de samme, vi kjenner ham
som forbyr oss å ha egne meninger i stilene våre, han som for-
teller samme vits 100-vis av ganger osv. Og forbudet mot be-
handling av alt aktuelt, såkalt farlig stoff, har ført til at under-
visningen er blitt enda mer livsfjern og kjedelig. Det er en av de
største anklager vi okkupasjonsgymnasiaster har mot skolen,
det at forbudet i alminnelighet ble overholdt. — Og de ordene
A. E. sier om pensum, dem kan vi underskrive alle som en. For oss
som jo hadde innskrenket undervisningstid, har pensum vært
148
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
