Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Når mni sang er stilnet av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
LYKKEN VED Å GÅ I BARNDOMMEN
at befolkningstilveksten var liten. Da kong Kristian VI og dron-
ning Sofia Magdalena avla et besøk i klippelandet, arrangerte
Colbjørnsen i Halden en fest for dem med et besynderlig inn-
slag: Fra forskjellige kanter i nærheten var det hentet tre ekte-
par som hadde overskredet 100-årsgrensen. Som fjerde par
opptrådte hundreåringen Hans Torlaksen og hans jevnaldrende
venninne Jorun Gallen, som gikk med på å agere brud ved
dette høve. De åtte jubeloldinger moret seg storartet på festen,
og «brudene» demonstrerte norsk folkedans med grønne kranser
på hodet, så noe avfeldig kunne de ikke ha vært.
Den danske læge Oscar Bloch, fra hvis store verk «Om dø-
den» jeg har hentet mange av disse opplysninger, hevder med
bestemthet at det vi kaller å gå i barndommen snarere må be-
tegnes som en lykke- enn en ulykkestilstand. Selve hukommel-
sestapet virker ikke alltid nedslående på de gamle, tvert imot.
Bloch forteller som eksempel at da den franske billedhogger
Houdon var 80 år gammel, gikk han kveld etter kveld i teatret
og nød med stor glede den samme forestilling. En journalist
spurte ham da om det ikke kjedet ham å se det samme stykket
slik omigjen og omigjen. «På ingen måte,» svarte Houdon, «jeg
har mistet hukommelsen helt og holdent, så hver gang jeg ser
denne tragedien er det for meg en premiére!» Bladet som brakte
intervjuet fortalte samtidig om en hundreåring som pleide å
si, meget muntert: «Jeg har glemt alt, unntagen Gud. Resten
bryr jeg meg ikke om.» Hva Houdon angår, tillater jeg meg
å ha en mistanke om at han ikke var så sløv som journalisten lot
til å tro, men han syntes vel det var en passende unnskyldning
for sin lyst til å se — hvem vet? — den samme vakre skue-
spillerinnen på scenen hver kveld.
Cicero skrev en bok om alderdommen «De senectute» som
forteller oss meget godt og sant om alderdommen, slik de
ytterst usentimentale romere så på den. Ordene er lagt i mun-
nen på den 84 år gamle Cato, og hans lovprisninger av alder-
dommen er svært ensidig. Nå var Cato så åndelig aktiv, at han
ikke kunne sies å være en virkelig gammel mann. Han var på
den tiden ivrig opptatt med den 7. bok av sin romerske historie;
«jeg samler minner fra oldtiden, jeg utarbeider med største
flid talene til de berømteste sakene jeg har ført, jeg studerer den
hellige og verdslige rett, jeg leser flittig i de greske skrifter,
og på pytagoreernes vis gjentar jeg om kvelden det jeg har
212
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
