Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Når mni sang er stilnet av
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SJELENS STEMME TALER TAUST
vel må være helt forskjellig: De gamle har jo erfaringen, de
har gjennomlevd alle tidligere levealdrer.
Vi har tidligere forestilt oss lykkeopplevelsen som en strøm
drevet fram av instinktsenergiene i retning av et ideal. Når det
gjelder de virkelig gamle, de som ikke bare er gamle av år,
men også har mistet den skapende kraft, må vi også tenke oss
at instinktsenergien på det somatisk-psykiske plan er blitt
meget liten og nærmer seg null. Lykkeopplevelser på det soma-
tisk-psykiske plan vil derfor de virkelig gamle ikke ha. Men
derfor kan vi ikke vite om de ikke har vidunderlige lykkeopp-
levelser av den tredje, den transcendent-religiøse kvalitet. Vi
kan ikke vite det, men vi kan tro det.
Hva kan vi vite om sjelslivet hos de virkelig gamle, de som
ikke bare er gamle av år? Intet. Sjelen kan bare gi seg til
kjenne, ytre seg, gjennom psyke og kropp, og de mister etter
hvert sin evne til å meddele, fordi den virkelig gamle ikke
mestrer kunstens trolldomsaktige uttrykksmiddel. Sjelen fort-
setter kanskje sitt selvstendige liv, ja utvikler seg for alt det vi
vet, eller den svinner inn sammen med legeme og sinn.
Lykkeopplevelsen må iallfall være av en annen — og for
alt hva vi vet høyere — art enn i tidligere levealder. Den so-
matiske lykkestrøm er vel på det nærmeste opphørt, den positive
funksjonsfølelse er ikke mer, den negative smerter ikke lenger.
Seksus og suksess, de store drivkrefter i yngre dager, er ut-
slokt. Det må være sjelens stemme som mer og mer behersker
psyken, det religiøse jeg’s liv som fornemmes hos de gamle som
tidligere levealdrer har utviklet og som gjennom krisene har be-
vart sin sjel. Sjelløse gamle er antagelig like hyppige som sjel-
løse mennesker i yngre aldrer. Hos dem er det da intet tilbake.
Livet har i virkeligheten opphørt, nå kan døden komme, ikke
egentlig som en befrier, men som en avslutning på et fait accompli.
Forskjellen på de gamle som har bevart sin sjel og på dem
som ikke har det, kan vi kanskje ane av den forskjell det er i
deres religiøse liv — så vidt vi kan dømme om det. Mens de
sjelløse gamle griper til bibel og salmebok og andre utvortes
symboler på gudelighet i et selvbedragerisk forsøk på å sikre
seg de evige verdier de har forspilt i sitt tidligere liv, vil den
ekte religiøsitet hos den gamle som har bevart sin sjel, legge
sin glorie om det eldede hode, forlene det med en uforlignelig
skjønnhet og verdighet.
214
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
