Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Døden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DØDEN
Trossig stanser jeg
i skyggen av meg selv
og stirrer i hans hule øyne inn.
Og han famler som en blind
om sigden med sin skygge-hånd.
Johan Falkbørget.
H va hjelper all filosofering over lykken når døden kommer
og setter sitt store svarte punktum? Døden er ikke til å
komme utenom, og det å søke lykkens kilder hvor den går foran
med sine susende slag av ljåen, det synes å være, det må
være, snakk og fraser. Med døden opphører alt for mennesket,
lykkeopplevelser, lykkepotensial, lykkeevne, idealets stjerne
slokker på himmelen, lykkens lysende spektrum klapper sammen
og oppslukes av det absolutte mørke.
Slutt.
Ja, men jeg lever ennå. Ennå har jeg lov til å tenke, føle,
håpe, ja ennå har jeg lov til å ville. Ennå har jeg lov til å
skrive. Og i denne dødens høysommer 1942 skriver jeg om men-
nesket og lykken. Menneskelykken er en blomst som ingen, selv
ikke døden, kan forby oss å finne og glede oss ved, plante og
kultivere. Døden har om noen år gjort slutt på meg som skri-
ver, på dere som leser. Men ikke mennesket. Ikke på lykken
heller. Mennesket lever videre, lykken vil gro og blomstre på
våre graver, plukkes av barnehender, settes i vinduer i hjem-
mene, lyse i stuene, stråle i øynene, fylle hjertene, synge med
fuglene, heve menneskene opp i lyset fra evighetens kilder.
På veien opp fra hytta til den lille stua i skogbrynet hvor
jeg sitter og skriver på denne boken, satt en sommergrå hare
pus og slikket sol. Skotten vår satte etter den, haren var borte
i skogen og jeg lo høyt ved synet av den lavbente terrierens
latterlige forsøk på å ta haren igjen. Det var dødens gamle lek
mellom liv som jager og liv som jages, men her bare komisk,
fordi alle sjanser var på den jagedes side. Denne gangen —. Haren
lo nok ikke. Den følte den samme instinktmessige skrekk ved
216
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
