Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Døden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DØDSANGSTEN
synet av en skotte som ved synet av en virkelig harehund, den
flyktet i angst.
Men ikke i dødsangst. Det synes nokså sikkert fastslått at
dødsangst i den forstand mennesket opplever den, er vi alene
om å føle. Selv hunden, som er blitt smittet med så meget av
sin herres unatur, som sover i hus og spiser av fat, og som
kan være mer sentimental enn et menneske, selv hunden forstår
ikke, fatter ikke, at den skal dø. En dansk læge fortalte meg
at han ved en veterinæranstalt hadde iakttatt hunder som uten
å reagere med et eneste angstsymptom, så på andre hunder
bli avlivet og selv gikk intetanende til stedet hvor det skulle
skje det samme med dem. Harepus flyktet nok i skrekk, i dette
tilfelle i ugrunnet skrekk, men dødsangsten bor ikke i dens
hjerte, i det redde harehjertet.
Det gjør den derimot i menneskehjertet, i det modigste, mest
robuste menneskehjerte. Og der synes den å herje desto verre jo
høyere mennesket når i kultur og sivilisasjon. Det er i grunnen
intet vi er mer redd enn det døde menneske, liket. En engelsk
læge (sitert av Bloch) forteller om en slakter ved navn Tilby
som henter ham til en dame som er blitt syk i huset ved siden
av slakterens. Lægen gikk, kom hjem, men ble hentet igjen
kl. 3 samme natt. Nå var damen død, men hennes søster var
blitt syk. Tilbys kone våker hos den syke, og han var flere
ganger i løpet av natten oppe hos henne; han var en robust,
sterk mann som slaktere flest, men nå var han nedtrykt og
sa: «Jeg har aldri sett en død før i dag, og jeg håper også at
dette skal være siste gangen.» Tilby ble sittende og døse i en
stol ved kaminen resten av natten. Ved halvåttetiden viste
det seg at mannen var død — etter alt å dømme av dødsangst,
for han feilte ingen ting, som det heter.
Denne redselen for det døde menneskelegeme, for liket, stiger
til dødelig angst og skrekk når liket rører på seg, når en får
inntrykk av at det levner opp igjen. Det er noe som sitter dypt
i alle mennesker og kan gi årsak til megen ettertanke. Denne
historien — som jeg ikke har kunnet sted- og tidfeste — er
i all sin usannsynlighet så menneskelig at vi tror på den: Noen
unge piker går ut til galgeberget utenfor byen for å se på en
forbryter som var blitt hengt — en dagligdags begivenhet i de
«gode gamle dager». En av pikene kaster en stein på liket,
treffer det så det begynner å svinge i strikken. Av forferdelse
217
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
