Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Døden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HELVETESANGSTEN
til å iaktta både dem som døde en salig død og dem som led
av en grusom dødsangst på det siste. Det hører også til mine
mest oppløftende minner om min far hvordan han med rolig
myndighet kunne bekjempe den spesielle form for dødsangst
som så ofte herjet på landet iallfall i de dager: helvetesangsten.
Når f. eks. skikkelige gamle folk på sitt ytterste jamret over
at de hadde så mange synder på samvittigheten at de sikkert
ville gå til helvete, da kunne min far utrette meget i retning
av å skaffe dem en salig død ved dels å appellere til deres sunne
fornuft — «du må da ikke tro at Gud er så urimelig» — dels
ved å bruke sin autoritet som prest og Herrens tjener — «på
Guds og mitt hellige embeds vegne tilsier jeg deg» —. Særlig
var det slemt når helvetesangsten skrev seg fra den uhyggelig
utbredte forestilling at det fantes en synd mot den Helligånd
som ingenlunde skulle tilgis, men straffes med evig fortapelse.
Jeg husker spesielt en episode, en skomakerkone som levde et
ytterst strevsomt og nøysomt liv med sin vanføre mann. Hun
hadde husvalet seg med å gå på oppbyggelse i Bedehuset, hvor
en ansett indremisjonær hadde forkynt kjærlighetens evange-
lium ved å slippe angstens demoner løs på den stakkars flokken
av vettskremte mennesker. Da skomakerkona kom hjem fra
dette møtet, skar hun halsen over på seg med sin manns lærkniv.
De fleste av mine lesere som har vokst opp på landet vil
kunne fortelle lignende episoder, men hvem kan fortelle at
det noensinne ble reist tiltale mot disse svovelpredikanter som
myrder mennesker og menneskelykke?
En annen uhyggelig foreteelse, som hang sammen med den
ortodokse lutherske kirkes forkynnelse av troen som det eneste
saliggjørende, var denne at døende ble plaget, ristet og foru-
lempet av bekymrede tilstedeværende som stadig skrek inn
i ørene på den døende: «Du tror vel på Jesus?» Hendte det så
at den bevisstløse svarte noe meningsløst eller — som det natur-
ligvis måtte hende av og til — noe upassende på dette spørs-
mål, så var de etterlevende hellig overbevist om at nå kunne
ingen barmhjertig Gud frelse ham fra svovelpølen. Der var
prestens autoritet ofte forgjeves.
Nå har livet også lært meg at det virkelig finnes synd mot
ånden som automatisk straffes med sjelens fortapelse, men en
slik føler ingen dødsangst av den grunn. Hans sjel er allerede
død og ingenting å bekymre seg over ...
223
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
