Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Døden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
MENNESKETS MØTE MED DØDEN
Den danske læge Oscar Bloch har gjort et stort og fortjenst-
fullt arbeid ved å samle all den viten han hadde kunnet hente
fra litteraturen og den han selv hadde ervervet seg gjennom
et livsvirke i utforskning av dødens hemmeligheter så langt
vi kan trenge inn i dem ved å gjøre iakttagelser utenfra, i et
to binds verk: «Om Døden», som utkom i 1903. Han åpner
forordet slik:1 «De fleste mennesker frykter døden, de tror
at når de en gang skal avslutte livet, da har de en hard kamp
å bestå, en kamp som slutter med at de må bukke under — dø.
Men lægen, som ofte har hatt høve til å følge en sykdoms forløp
til den ender med døden, får snart et annet syn; han vet at de
fleste mennesker dør uten å være seg selve dødens inntreden be-
visst, og han forstår også at her er ikke tale om noen «dødskamp».»
Ja, dette vet de fleste som interesserer seg for spørsmålet
om hvordan mennesket dør — det er forresten forholdsvis
få som vil prøve å få vite noe. Men er det virkelig noe som
hjelper oss i døden, er det ikke bare fraser når en mann som
Henri-Frédéric Amiél skriver at heroismen er sjelens seier over
angsten for døden? Vil det nytte å være tapper når en møter
døden for ramme alvor? Kan det ikke være likegyldig hvordan
en møter døden, når det skal være slutt likevel? I grunnen vet
alle mennesker at døden vil sette en på den siste alvorlige prøve
— iallfall er det stor sannsynlighet for at det er slik. Døden
kan naturligvis komme så plutselig og overraskende at det ikke
blir noe møte i den forstand. Men det normale er at mennesket
engang må vite at nå vil døden snart komme. Og det merke-
lige sr — alle som har litt erfaring kan fortelle om det — at
den som selv skal dø slett ikke tar det så tragisk mange ganger,
men at dødsleiet arter seg som kanskje det vakreste avsnitt i
ens liv.
Henrik Wergelands dødsleie danner det skjønneste kapitel
i vår åndshistorie, og viser heroismens eklatante seier over
dødsangsten. Selv her, da lungetuberkulosen bortførte et geni
i hans herligste alder da han sto foran sin diktnings høysom-
mer, og han ble revet bort fra arbeid av høyeste betydning for
sitt land og folk, selv her artet dødsleiet seg som en livets
og heroismens triumf, den døende dikters kjærlighet strømmet
som en varm vårvind over hele landet og smeltet isen om
hjertene, ja, her er ordet lykke ingen formastelighet å nevne
1 Jeg oversetter til norsk.
15 — Georg Brochmann. pt
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
